01/10/2026
(Legg merke til hjortene som kaller i bakgrunnen, eller de er på øyen rett frem)
I går åpnet vi opp for den eldre futharkens siste rune. Et helt år online med runene er snart ved ende.
Den siste hjemmeleksen er å arbeide med Dagaz. Å slippe lyset inn og søke klarhet. Å våge å møte det som ligger i egne skygger. Hva trenger å bli lyst opp?
Å se dagen gry er noe vi alle bør gjøre en gang iblant. Ikke bare de vakre, fargerike soloppgangene, men også de grå og regnfulle morgenene. Fordi vi selv er en del av denne rytmen.
Og kanskje er det nettopp her Dagaz møter oss: i terskelen mellom mørke og lys, i øyeblikket hvor noe blir synlig som vi ikke kunne se før.
Sól ek sá,
svá þótti mér,
sem ek sæja göfgan guð;
henni ek laut
hinzta sinni
aldarheimi í.
Solen så jeg,
slik syntes det meg,
som om jeg så en edel gud.
For henne bøyde jeg meg
for siste gang
i menneskenes verden.
Sólarljóð, strofe 41
******************************************
Yesterday we opened to the final rune of the Elder Futhark. A whole year online with the runes is now coming to an end.
The final homework is to work with Dagaz. To let the light in and seek clarity. To dare to meet what lies within our own shadows. What needs to be illuminated? What needs to be brought into the light and seen more clearly?
Watching the day dawn is something we should all do from time to time. Not only the beautiful, colourful sunrises, but also the grey and rainy mornings. Because we ourselves are part of this rhythm.
And perhaps this is exactly where Dagaz meets us: at the threshold between darkness and light, in the moment when something becomes visible that we could not see before.
Sól ek sá,
svá þótti mér,
sem ek sæja göfgan guð;
henni ek laut
hinzta sinni
aldarheimi í.
I saw the sun,
so it seemed to me,
as if I saw a glorious god.
To her I bowed
for the last time
in the world of humankind.
Sólarljóð, stanza 41
