02/08/2026
«Du er for sensitiv.»
Jeg har hørt den setningen i så mange varianter at jeg kjenner den komme før munnen rekker å åpne seg.
Ikke vær så sensitiv. Ikke ta alt så personlig. Du må tåle mer. Du kan ikke reagere på alt. Lær deg å la ting gå.
De snakket om sensitiviteten min som en karakterbrist jeg burde arbeide meg ut av. Endestasjonen for all min selvutvikling skulle altså være et menneske som registrerte mindre, følte mindre, visste mindre — og lot stadig mer passere gjennom seg uten å bli beveget. Og i mange år trodde jeg det var rett.
Jeg skrudde ned volumet. Jeg garvet huden. Jeg lukket vinduer, trakk for gardinene og lærte kroppen min å tie mens den snakket et språk hodet mitt ennå ikke hadde lært å oversette. Jeg trodde styrke betydde å bli vanskeligere å berøre.
Så jeg forsøkte.
Hver gang jeg gjorde meg mindre sensitiv, gjorde jeg meg mindre levende. Det var regnestykket kroppen min loggførte.
For sensitiviteten min kom ikke til meg pakket inn i lys, glitter og regnbuer. Den landet ikke forsiktig i hendene mine som en vakker gave fra universet med fint innpakket bruksanvisning.🦄
Den ble smidd og formet i ilden.🔥
Jeg har vært gjennom flere av sjelens mørkeste netter. «Natt» er et latterlig lite ord for det. En natt varer til det gryr. Dette varte i århundrer. Jeg ble senket levende ned i en underverden uten klokke, uten kart, uten garanti for at kvinnen som gikk inn noen gang skulle komme ut igjen.
Der nede møtte jeg ikke bare min egen smerte.
Jeg bar ekkoet av titusenvis av sjelers sorg gjennom min egen kropp. Sorg uten navn. Smerte jeg ikke kunne plassere i mitt eget liv. Frykt, tortur, desperasjon, forlatelse — menneskelig lidelse så gammel at den hadde reist gjennom generasjoner for å finne en kropp som endelig hadde klar bane til å kjenne, føle og fysisk frigjøre det alt sammen, helt ferdig.
Jeg har grått fra steder i meg jeg ikke visste det fantes tårer.
Jeg har kjent kroppen frigjøre ting jeg ikke hadde språk for. Ristet. Brent. Frosset. Kastet opp energi fra lag jeg ikke visste eksisterte. Jeg har ligget på gulvet mens noe gammelt rev seg løs fra nervesystemet, og hørt den primitive delen av meg skrike etter å få holde fast i akkurat det jeg bevisst hadde valgt å slippe.
Ingen av de prosessene ville sett vakre ut på et bilde med røkelse og stearinlys.🕯
En spirituell oppvåkning lukter ikke som palo santo og roser.🌹
Den lukter av svette, jord, tårer og død fra identiteter du ikke lenger får plass inni. Den river ned alteret før den viser deg hva som faktisk var hellig.
Jeg har mistet versjoner av meg selv jeg trodde jeg måtte være for å overleve. Jeg har sett fundamenter sprekke under føttene mine og oppdaget at det jeg desperat forsøkte å redde, var selve fengselet. Jeg har blitt ført tilbake til de samme sårene igjen og igjen — ikke fordi jeg hadde mislyktes i å heale dem, men fordi bevisstheten arbeider i spiraler, og hvert omløp lar deg møte samme sted fra en høyde du ikke hadde tilgang til sist.🕳🌀
Dette arbeidet er ikke for svake hjerter.. 🙏
Det krever en sjel som er villig til å våkne selv når oppvåkningen koster forestillingen om hvem hun trodde hun var.
Et sted mellom alle disse dødsfallene uten begravelse begynte noe annet å våkne..
Det jeg i dag kaller gavene mine. Men de er ikke gaver, de er en del av meg som jeg har åpnet og husket fra sjelsminner.
Ikke fordi de gjør meg spesiell, men fordi jeg ikke har et bedre ord for sanser som ikke passer inn i de fem vi lærer om på skolen.
Intuisjonen ble skarpere.
Drømmene skiftet kvalitet. Enkelte netter sluttet de å være drømmer og ble beskjeder, skrevet på et språk jeg måtte lære å lese. Bilder, mennesker, scenarioer og beskjeder kom uten logisk forbindelse til noe jeg visste — for så å møte meg igjen i våken tilstand, med den svimlende erkjennelsen av at virkeligheten nettopp hadde gått inn i et rom jeg allerede hadde besøkt.
Jeg ser et menneskes høyeste potensial.
Ikke bare hvem de er nå, men hvem de kunne blitt dersom de sluttet å forhandle med sin egen frykt. Sin høyeste tidslinje. Et sted i dem hvor livskraften allerede kjenner retningen.
Og jeg ser skyggene..
Som informasjon, et sted som bare mangler lys..
Jeg kjenner når livskraften tappes hos noen. Jeg kjenner det i rommet før jeg kjenner det i ord. Informasjon om mennesker og situasjoner kommer til meg uten en synlig kjede av resonnement. Jeg vet ting jeg ikke kan gjøre rede for at jeg vet — og det mest ubehagelige har vært alle gangene livet i etterkant la sannheten foran meg på bordet, og jeg måtte innse at kroppen min hadde lest en bok hodet mitt ennå ikke hadde fått utdelt.
Til og med luktesansen min er en del av dette språket.
Jeg har en absurd sterk fysisk luktesans — noen har installert en blodhund i et menneskelig nervesystem. I energetiske opplevelser går det enda lenger. Energi får lukt. Atmosfærer får smak. Kroppen oversetter det usynlige til noe så fysisk at jeg ikke lenger kan late som jeg ikke registrerer det.
Og når energien blir mørkere og tyngre, kommer den som ildrøyk🐉 — ikke som et poetisk bilde jeg har valgt fordi det kler teksten, men som en tørr, brennende smak dypt i halsen, som om kroppen har bestemt seg for å oversette et usynlig signal til det ene språket den vet jeg forstår umiddelbart, uten omvei om intellektet.
Og da våkner noe annet i meg.
Dragen.🐉🤍
Det er det nærmeste språket jeg har for en kraft som nekter å la seg oversette til noe mindre: en voldsom, gammel skapning som reiser seg gjennom ryggraden med en blå flamme i samme sekund som røyken treffer, og som aldri har hatt fluktinstinkt — hun snur seg mot mørket, trekker pusten fra en brønn jeg ikke selv har gravd, og brenner. Hun ber ikke om tillatelse til å eksistere, og hun har aldri hatt til hensikt å gjøre seg liten nok til at mørket skal føle seg komfortabelt i hennes nærvær.
Hvordan forklarer man slikt til noen som aldri har kjent det i egen kropp? Man gjør det ikke. Jeg har sluttet å presse mine erfaringer gjennom det trange nåløyet av hva andre finner rimelig, som om det jeg har levd gjennom må godkjennes av andres målestokk før det får lov til å ha skjedd.
For jeg har brukt år på nettopp den forhandlingen, og ingen har gransket meg hardere enn jeg selv. Er dette frykt, projeksjon, ego, et gammelt sår som ligger og lyser under huden? Leser jeg dette øyeblikket gjennom et annet som skjedde for tjue år siden? Står nervesystemet mitt i alarm, eller står jeg i sannhet? Ønsker jeg at det skal være sant — eller er jeg redd for at det er det?
Jeg har ikke bare «fulgt intuisjonen min». Jeg har kalibrert instrumentet, igjen og igjen og igjen, til hendene mine kjente forskjell på en tone og en tvil. Jeg har tatt hele mitt indre kompass fra hverandre på arbeidsbenken, undersøkt magneten, skrapt rusten av nålen, funnet de stedene der gammel frykt dro den mot nord mens sannheten lå i en helt annen himmelretning — og satt det sammen igjen med en presisjon jeg ikke eide da jeg begynte.
Dette er det mennesker ikke forstår når de sier ordet sensitiv.
De ser tynn hud og et svakt sinn.
Jeg kjenner et finstemt instrument — og et finstemt instrument registrerer mer, det er hele hensikten med det. Ingen kaller en seismograf svak fordi den fanger bevegelsene bakken later som ikke finnes, og ingen kaller et teleskop hysterisk fordi det ser lys det nakne øyet ikke tåler. Ingen sender en røykvarsler i terapi fordi den gjør jobben sin.
Men vi har bygget en kultur som forguder sensitivitet så lenge den produserer kunst, healing, musikk, kjærlighet og skjønnhet, og som blir rasende på nøyaktig det samme instrumentet i det sekundet det registrerer noe vi hadde tenkt å holde skjult. Da er hun plutselig for mye: for observant, for intens, for vanskelig, for rask til å reagere.
Og der... har jeg noe å si.
Jeg nekter å bruke resten av livet mitt på å sløve et instrument det har kostet meg alt å stemme, fordi noen andre ikke liker hva det plukker opp. Jeg kan ikke åpne meg for det subtile i seremoni og skru av den samme mottakeligheten når den registrerer noe ubehagelig ved et kjøkkenbord en tirsdag ettermiddag. Jeg kan ikke be om å få se sannheten og samtidig kreve at hun kommer pent kledd. Jeg kan ikke ære intuisjonen min når hun bringer meg vakre budskap, og kalle henne et problem den dagen hun sier nei. Jeg kan ikke bruke sensitiviteten min som en hellig gave når den healer andre, og behandle den som en sykdom når den beskytter meg.
Det er det samme instrumentet, den samme kroppen, den samme kanalen — og jeg er ferdig med å dele meg selv opp i de delene mennesker synes er magiske og de delene de synes er upraktiske.
For det er nettopp her mye moderne spiritualitet har begynt å lukte råttent for meg: forestillingen om at dersom du bare er tilstrekkelig healet, skal ingenting andre sier eller gjør kunne nå deg — at alt som treffer er et traume, at alt sinne er et arbeid du skylder deg selv, at enhver grense du setter først må rettferdiggjøre seg selv før den får stå.
Jeg kjøper det ikke, for den filosofien er en usedvanlig elegant form for selvforlatelse.
Den lærer mennesker å sitte blikkstille mens kroppen skriker, og kaller stillheten regulering. Den lærer kvinner å åpne døren igjen for det kroppen allerede har avvist, fordi motstanden er omdøpt til traume. Den lærer oss å grave etter et sår hver gang vi kjenner et nei, helt til vi har gravd oss så langt ned i vår egen psyke at vi har glemt at et menneske også har lov til å ikke like noe.
Og jeg har gått innover.
Gudene skal vite at jeg har gått innover, så langt inn at jeg enkelte netter ikke var sikker på at det fantes en vei tilbake. Jeg har møtt frykten min uten sminke, egoet mitt, kontrollbehovet, sorgen, skyggen; jeg har sett nøyaktig hvordan mine egne sår har farget kjærlighet, morskap, relasjoner, valg og virkelighetsoppfatning, og jeg har sett stedene der jeg tok feil, der jeg projiserte, der frykten snakket høyere enn sannheten. Jeg er ikke redd for å se min egen skygge i øynene og kjenne meg igjen i den.💫
Men det er nettopp derfor jeg nekter å gjøre meg selv til problemet hver eneste gang et annet menneske gjør noe jeg ikke vil ha rundt meg.
For min grense er informasjonen. Sinnet er en vaktpost som endelig har sluttet å sove. Energien trekker seg tilbake fordi sjelen allerede har lest kontrakten og ikke liker vilkårene. Tiltrekningen dør fordi kroppen har oppdaget noe personligheten fortsatt forsøker å være høflig rundt. Og når en dør lukker seg inni deg med et smell, trenger du ikke løpe etter den med verktøykassen for å reparere hengslene — noen dører lukker seg fordi du endelig har lært forskjellen på et åpent hjerte og et ubeskyttet hus.🛡
Jeg trenger ingen regresjon, ingen tarotlegging, ingen astrologisk transitt og ingen ny nedstigning i underverdenen for å forstå hvorfor. Sannheten er nesten fornærmende enkel:
Jeg liker ikke dette.
Dette vil jeg ikke ha nær meg.
Nei.⚔️
Det er også bevissthet. Det er også healing.
Jeg vil ikke bli så «healet» at hvem som helst har fri adgang til meg mens jeg mediterer meg gjennom hver reaksjon de vekker. Jeg vil være så hel at jeg aldri igjen forlater meg selv for å bevise hvor hel jeg er.
Det tok meg år å forstå forskjellen, for jeg har kjent sannheten i kroppen og deretter latt hodet forhandle på vegne av alt som ville overtale meg bort fra den: Kanskje jeg overdriver. Kanskje jeg misforstod. Kanskje jeg er for intens, for vanskelig, for krevende.
Kanskje jeg bare er for sensitiv.
Nei.
Jeg har sluttet å tvinge sensitiviteten min til å ta tilbake det hun kjente. Hun har båret nok.
Hun er vevd inn i hele måten jeg eksisterer på — i stemmen, i hendene, i drømmene, i alt jeg skaper, i måten jeg elsker, i lysspråket mitt, i kroppen som svarer når noe beveger seg gjennom et rom, og i linjen tilbake til Source. River jeg ut den tråden, rakner ikke bare sensitiviteten.
Da rakner veven.
Så når noen forteller meg at jeg er sensitiv, protesterer jeg ikke lenger.
Ja. Det er jeg. Ekstremt.
Og jeg vet hva det kostet å bli i stand til å bære det. Hvert lag som måtte dø, hver natt uten løfte om morgen, hver identitet jeg måtte begrave uten seremoni — det var aldri ødeleggelse. Det var smiing. Ilden kom aldri for å ta sensitiviteten fra meg. Den kom for å brenne bort alt i meg som ikke tålte å bære henne.
Det er dette oppvåkningen skapte:
ikke en kvinne som kjenner mindre, men en kvinne som endelig kan holde alt hun kjenner uten å knekke under det. Jeg kan ta imot en annens sorg uten å drukne i den. Jeg kan stå i et rom hvor mørket rører seg, og bli stående. Jeg kan elske med hele systemet åpent og likevel vite nøyaktig hvor jeg slutter og en annen begynner.
Ingen rustning i verden gir deg det. Det gir bare ilden.🐉
Så nei — jeg skal ikke skru ned volumet, lukke kanalen eller sløve instrumentet for at noen skal slippe å bli sett så nøyaktig.
Kall meg gjerne sensitiv. Si det gjerne som en diagnose. Jeg hører navnet på alt jeg har betalt for med år i underverdenen.
For sensitivitet er ikke det motsatte av styrke.
Det er styrken som står igjen når alt som kunne brenne, har brent.
Og hun puster fortsatt ild.🔥
Skriv «ild» hvis dragen din fortsatt puster.
Ett ord for det du skrudde ned.🤍
