Gaia Balanse, Violgata 3B, Halden (2026)

06/10/2026

❤️ NÅR HVILTE DU SIST – PÅ ORDENTLIG?

Ikke hvile med telefonen i hånden.
Ikke hvile mens hodet fortsetter å planlegge, ordne, tenke og løse.
Ikke den lille pausen før du reiser deg og fortsetter med alt det andre.

Jeg mener den hvilen hvor du faktisk slipper.

Hvor kroppen blir tung.
Pusten roligere.
Tankene færre.

Den hvilen hvor du for en liten stund ikke trenger å gjøre noe som helst. ❤️

Det er nettopp noe av dette jeg ønsker å gi deg søndag 11. oktober.

Da åpner jeg igjen dørene til yogarommet hos Gaia Balanse for:

🪷 MEDIYOGA MED GONGBAD/LYDBAD 🪷
kl. 18.30–20.30

Vi begynner ikke med gongene.

Først skal kroppen få tid til å forstå at den kan lande.

Gjennom pust, oppmerksomhet og rolige bevegelser fra MediYoga får vi gradvis skru ned tempoet. Du trenger ikke være myk, flink eller ha gjort yoga tidligere. Du skal bare komme som du er.

Og etter hvert får du legge deg ned.

Godt til rette på matten.
Med p**e.
Med teppe.
Varm.

Og så trenger du ikke gjøre mer. ❤️

Da kommer gongene.
Krystallbollene.
Lydene.
Vibrasjonene.

Du får bare ligge der og ta imot.

Noen sovner.
Noen kjenner at tankene blir stille.
Noen opplever at kroppen slipper spenninger de ikke engang var klar over at de holdt.
Noen reiser seg etterpå og beskriver en ro de nesten hadde glemt at det var mulig å kjenne.

Jeg blir lykkelig hver gang jeg tenker på alle de «badeavhengige» som kommer inn i dette rommet igjen og igjen! Det er altså så nydelig! 😘

Har du først kjent forskjellen mellom å KOLLAPSE på sofaen fordi du er utslitt – og å faktisk få synke inn i dyp hvile – da forstår du at det ikke nødvendigvis er det samme.

Søndag får du en ny mulighet.

Og nå begynner rommet å fylle seg. Det er kun noen få ledige plasser igjen. ❤️

🪷 Søndag 11. oktober
🕡 Kl. 18.30–20.30
📍 Gaia Balanse, Halden
❤️ Investering: 350 kr

Er du helt NY?

Da er du hjertelig velkommen. Du trenger ingen erfaring med verken MediYoga, gong eller lydbad. Du mottar også en liten video fra meg i forkant som forbereder deg på det du skal møte, slik at du kan komme og kjenne deg trygg.

Og kan du ikke komme til Halden, finnes det også en DIGITAL mulighet med tilgang til opptaket i 10 dager. Investering digitalt er 300 kr.

Påmelding:
[email protected]

På søndag skal jeg gjøre klart rommet.
Legge ut matter, p**er og tepper.
Tenke på menneskene som snart skal ligge der.
Og så skal jeg sette meg foran gongene mine igjen. ❤️

Det gleder jeg meg veldig til.

Kanskje er én av de siste plassene din.
Velkommen til to timer hvor du ikke trenger å gi.

Du får lov til å TA IMOT. ❤️

05/10/2026

HER. FOR DENNE GANGEN ❤️

I morges rullet jeg ut teppet mitt på stranden og satte meg ned til den siste praksisen her for denne gangen. Havet foran meg, solen som sakte steg opp av horisonten, sanden under meg og pusten som fikk finne sin egen rytme.

Jeg kjente på hvor mye tre uker kan romme.

De begynte med nydelige dager sammen med mannen min. Dager med jobb og de siste forberedelsene til retreaten, men også med oss. Med nærhet, latter, gode måltider, hav, sol og helt vanlig liv. Den gode blandingen av arbeid og livet jeg lever ved siden av, og midt i, alt jeg skaper gjennom Gaia Balanse.

Så kom retreatuken.

En hel uke hvor jeg igjen fikk være tett på noe av det jeg brenner aller mest for: mennesker som våger å møte seg selv.

Det ble sterke prosesser, tårer og latter, stillhet og ord, MediYoga, pust, gong, refleksjoner og menneskemøter jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg fikk se hva som kan skje når et menneske får nok trygghet til å våge å se innover, kjenne etter og møte det som faktisk er der. Når gamle mønstre blir synlige, når noe forstås på en ny måte og når et menneske oppdager at det finnes en annen vei enn den hun har gått så lenge.

Det er stort å få være vitne til.

Jeg fikk enda en gang kjenne hvor dypt meningsfullt arbeidet mitt er for meg.

Da retreaten var over, forandret dagene seg igjen. Jeg fikk være sammen med et menneske som betyr mye for meg. Dager som fikk romme noe annet enn det å undervise, lede og holde rom for andre. Nærhet, tilstedeværelse, gode samtaler, latter, opplevelser og det å bare få være menneske sammen med et annet menneske.

Noe trenger ikke forklares mer enn det. Noe får bare være verdifullt fordi det er det. ❤️

Jeg har gått langs havet, badet, jobbet, kjent solen mot huden, vært stille, tenkt, kjent etter og praktisert. Noen morgener under stjernene, med La Luna over meg. Andre ganger med havet som den store påminnelsen om kraft, bevegelse og tillit.

Jeg har fått tid til å la alt synke inn.

For disse tre ukene har ikke bare rommet det lette og vakre. De har også rommet erkjennelser, avslutninger og valg. Jeg har avsluttet et kapittel som har vært en del av Gaia Balanse gjennom flere år, uten å vite nøyaktig hvordan det neste skal se ut.

Kanskje er det akkurat der treningen vår blir virkelig. Det er lett å snakke om tillit når vi allerede vet hvordan historien ender. Noe helt annet er det å praktisere tillit mens vi fremdeles står midt i det vi ikke kjenner svaret på.

Å ikke skynde seg for å fylle tomrommet.
Å ikke kreve et svar fordi uvissheten er ubehagelig.

Å stå der.
Puste.
Lytte.

Velge det å stole på at det neste steget blir synlig når det er tid for å ta det.

Det er jo dette jeg lærer bort. Og det er dette jeg selv må leve. Ikke et liv hvor ingenting vanskelig skjer. Ikke et liv hvor alt blir slik jeg hadde tenkt. Men en stadig tryggere relasjon til meg selv, slik at jeg ikke trenger å forlate meg selv når livet forandrer seg.

Kanskje er det nettopp derfor denne siste praksisen i morges traff meg så sterkt.

Jeg satt foran havet mens solen steg, hendene samlet foran hjertet, og kjente ingen trang til å gjøre disse tre ukene til noe annet enn det de har vært.

Jeg har levd dem.
Jeg har vært kone, venn, medmenneske, lærer, retreatleder, bedriftseier og kvinne. Jeg har holdt rom for andre og jeg har latt andre få bety noe for meg. Jeg har jobbet og hvilt. Jeg har vært sammen med mennesker og jeg har vært alene.

Gjennom alt sammen har jeg øvd på det samme som jeg ønsker at menneskene som kommer til Gaia Balanse skal øve på:

Å ikke forlate seg selv.

For balanse betyr ikke at livet blir stille, enkelt og forutsigbart.
Balanse er å kunne bevege seg gjennom alt livet rommer og fremdeles ha kontakt med den som skal være med gjennom det hele.
Deg selv.

Nå reiser jeg hjem, og det kjennes godt. ❤️

Allerede i morgen møter jeg igjen elever som kommer inn døren til Gaia Balanse. Yogamatter skal på gulvet. Pust skal få bli dypere. Kropper skal få lande. Vi skal fortsette arbeidet, treningen, prosessene og reisen.

Jeg gleder meg!

Jeg kommer hjem med mye i bagasjen som ikke veier et eneste gram.

Menneskemøter. Kjærlighet. Erfaringer. Innsikter. Takknemlighet. Avslutninger. Nye valg. Og enda større respekt for alt et menneskeliv kan romme.

Jeg trenger ikke se hele veien videre.
Det holder at jeg ser det neste steget.

I dag var det å sitte akkurat her, med havet foran meg og solen som steg.

I morgen er det å åpne døren til Gaia Balanse igjen. ❤️

Her. For denne gangen.
Takk for tre uker som har rommet så mye liv.

Nå skal jeg hjem.
Og jeg gleder meg. ❤️🙏

SAT NAM
Monica

01/10/2026

🎅 Nisselue på stranden? Ja, du ser riktig!

I dag skriver vi 1. oktober, og selv om jeg fremdeles nyter varmen her i Spania, gleder jeg meg allerede til en av de aller fineste tradisjonene hjemme hos Gaia Balanse.

Du skal få datoen nå, så du kan sette av tid til deg selv før desember fyller kalenderen. ❤️

✨ JULEYOGA JULE(BALANSE)MEDISIN ✨
Lørdag 12. desember kl. 12.00–15.00
Hos Gaia Balanse i Halden – og digitalt hjemme hos deg.

Denne tradisjonen har fulgt Gaia Balanse siden 2013. Den skal vi ta vare på. Også i år inviterer jeg deg til tre nydelige timer med pust, myk bevegelse, meditasjon, avspenning og gong.

Tre timer hvor du får legge fra deg gjøremålene og kjenne etter hvordan DU egentlig har det.

For desember kan romme så mye fint. Men den kan også bli måneden hvor du strekker deg litt ekstra for alle andre. Ordner, planlegger og passer på at det blir godt for dem rundt deg.

Kanskje kjenner du allerede nå at du ønsker å møte årets desember med litt mer rom for deg selv?

Da er dette min varme invitasjon til deg. ❤️

Gjennom rolige MediYoga-øvelser, pust og meditasjon får du mulighet til å slippe opp i spenninger, finne hvile og være til stede i din egen kropp. Vi gir oss god tid til avspenning, og tradisjonen tro avslutter vi med gongenes klanger.

Du trenger ingen erfaring med yoga. Du trenger heller ikke være myk, få til noe spesielt eller komme med roen på plass.

Kom som du er. Jeg guider deg underveis.

Og tenker du at tre timer høres lenge ut? Vi fyller dem med variasjon, hvile og god tid. Du får lande, uten å skynde deg videre til det neste.

🎁 Kanskje er dette julegaven du ønsker å gi deg selv.
Eller en opplevelse du vil dele med en du er glad i?

Du er hjertelig velkommen, enten du er elev hos meg fra før eller kommer for aller første gang.

🎄 Lørdag 12. desember kl. 12.00–15.00
📍 Gaia Balanse i Halden
💻 Digital deltakelse live via Zoom, med opptak tilgjengelig i 7 dager
❤️ Investering: 490 kr i yogarommet / 350 kr digitalt
📩 Påmelding: [email protected]
Påmeldingen er nødvendig og bindende.

Det er begrenset med plasser i yogarommet. Vil du være med hjemmefra, er det plass til deg også der.

Jeg gleder meg til å skape dette rommet sammen med dere igjen. Et varmt pusterom i desember. Tre timer med jule(balanse)medisin, fra mitt hjerte til ditt. ❤️

Varm hilsen
Monica

30/09/2026

Jeg ser på dette bildet og kjenner at jeg gleder meg. ❤️

Bildet er tatt under retreatet som nettopp er avsluttet, og gongene på bildet tilhører stedet vi var på, men om ikke mange dagene skal jeg hjem.

Hjem til yogarommet mitt.
Hjem til mine egne gonger.
Hjem til lydene jeg kjenner så godt.
Og hjem til dere. ❤️

Og søndag 11. oktober skal gongene få fylle rommet igjen.

Da inviterer jeg til MEDIYOGA MED GONGBAD/LYDBAD fra kl. 18.30–20.30.

Jeg gleder meg skikkelig.

For det er noe helt eget som skjer når vi først lar kroppen få lande gjennom pust og rolige bevegelser – og deretter legger oss godt til rette og bare tar imot.

Ingen prestasjon.
Ingenting som skal fikses.
Ingen steder du skal rekke.

Bare to timer hvor du får lov til å vende oppmerksomheten mot deg selv.

Puste.
Bevege.
Hvile.
Lytte.
Ta imot.

Og så kommer lydene. ❤️

Gongene, krystallbollene, vibrasjonene og stillheten mellom dem.

Det er kanskje ikke så rart at jeg etter hvert har fått ganske mange «badeavhengige» hos Gaia. 😘

For når du først har kjent hvordan det kan være å få legge deg ned og la kroppen få slippe jobben en stund – da er det mange som ønsker seg tilbake.

Søndag 11. oktober er en EKSTRA mulighet jeg satte opp fordi det neste gongbadet allerede er fullt.

Og akkurat nå er det fortsatt ledige plasser. ❤️

🪷 Søndag 11. oktober
🪷 Kl. 18.30–20.30
🪷 Gaia Balanse, Halden
🪷 Investering: 350 kr

Du trenger ingen erfaring med verken MediYoga eller gongbad. Er du helt ny, får du en liten forberedelsesvideo fra meg før vi møtes, slik at du kan kjenne deg trygg på hva som venter.

Påmelding på e-post:
[email protected]

Jeg gleder meg til å komme hjem til gongene mine, og enda mer gleder jeg meg til å spille dem for dere igjen. ❤️

28/09/2026

For første gang i løpet av mine 29 retreat valgte jeg å lage egne hefter til deltakerne. ❤️

Ett undervisningshefte som fulgte oss gjennom hele uken – og ett personlig arbeidshefte med plass til refleksjoner, innsikter og alt det som begynte å bevege seg på innsiden.

Innholdet i disse heftene har jeg i meg.

Det kommer fra alle årene jeg har undervist, lyttet, fulgt mennesker gjennom endringsprosesser og sett hva som faktisk kan skje når et menneske våger å vende blikket innover.

Jeg behøvde ikke å lete etter hva jeg skulle fylle heftene med. Jeg måtte bare åpne rommet, hente frem det jeg ønsket at deltakerne skulle få med seg – og gi det en form.

Så gikk time etter time med til å utarbeide heftene. Til å sette sammen undervisningen, finne den røde tråden, formulere spørsmålene og skape et arbeidsverktøy som kunne følge kvinnene gjennom hele retreatet.

Jeg visste hva jeg ønsket å gi dem.

Men jeg kunne bare drømme om at heftene skulle bli tatt imot slik de ble.

Gjennom hele uken kom det tilbakemeldinger som gjorde meg både rørt, glad og dypt takknemlig. Kvinnene skrev. De reflekterte. De tok med seg spørsmålene videre. De brukte heftene til å sette ord på det som ellers kanskje bare ville blitt en flyktig tanke eller en følelse de ikke helt forstod.

Igjen og igjen fikk jeg høre at heftene gjorde en stor forskjell.

At de hjalp dem til å gå dypere.

At de samlet den røde tråden.

At de gjorde det lettere å forstå, kjenne etter og arbeide videre med det som skjedde i yogarommet – også etter at økten var over.

Jeg er så lykkelig for at jeg valgte å lage dem. At jeg fikk dem trykket. At jeg pakket dem med meg og tok dem med til Spania.

For dette ble ikke bare to vakre hefter.

Det ble et sted å lande det som skjedde gjennom uken. Et sted å møte seg selv med større ærlighet. Et sted å ta det indre arbeidet på alvor. Og et sted å samle sporene fra en reise som ikke skulle avsluttes da kofferten ble pakket.

Og ja … jeg ble veldig, veldig fornøyd med dem. ❤️

Jeg er stolt av innholdet. Stolt av helheten. Stolt av formen det fikk. Og utrolig takknemlig for at det jeg hentet frem fra meg og ga videre fra hjertet, fikk bli tatt imot av kvinner som var villige til å gjøre arbeidet selv.

Det er kanskje noe av det vakreste som finnes:

Når det du bærer i deg, får en form som kan gjøre en forskjell i et annet menneskes liv. ❤️

28/09/2026

Noen opplevelser lar seg ikke oppsummere med én gang.
De må få synke.

Lørdag avsluttet vi «Kom hjem til deg selv» på Villa Dorothea.

Jeg har hele tiden omtalt dette som retreat nummer 27. Men da jeg satte meg ned og telte ordentlig, oppdaget jeg at det faktisk var retreat nummer 29. Tenk det – 29 ganger har jeg fått lov til å ta mennesker med inn i en hel uke viet til det å finne mer av veien hjem til seg selv. ❤️

Jeg så lyset i øynene deres. Skuldre som hadde senket seg. Ansikter som var blitt mykere. Jeg så glede, mot, sårbarhet og et fellesskap som hadde vokst frem mellom mennesker som hadde våget å vise mer av seg selv.

Og så fikk jeg lytte.

Til ordene deres om hva denne uken hadde gjort med dem.

Om det undervisningen hadde åpnet. Om det de hadde fått øye på i seg selv. Om det som hadde løsnet. Om det de nå forstod på en annen måte. Og om det de ønsket å ta med seg hjem og fortsette å velge – også når hverdagen igjen skulle fylle dagene.

Jeg fikk ta imot tårer, tillit, latter og takknemlighet, og jeg kjente min egen takknemlighet fylle hele meg.

For tilliten de hadde vist meg.
For motet deres.
For viljen til å møte det som ikke alltid er enkelt å møte.

For at de ikke bare kom hit for å hvile fra livet, men for å komme nærmere seg selv og ta mer av seg selv med hjem.

Det er vanskelig å forklare hvor stort det er å få stå i et slikt rom.

Å få se et menneske oppdage at hun ikke er ødelagt.
At kroppen ikke arbeider mot henne.
At hun ikke trenger å fortsette å forlate seg selv hver gang livet blir vanskelig.

Å få se en kvinne finne litt mer tillit til egne ressurser, litt mer ro i kroppen og litt mer mot til å stå ved sin egen side.

Jeg har gjennom disse årene sett mennesker komme hit slitne, oppgitte og usikre, og jeg har sett dem reise hjem med en ny kontakt med seg selv.

Mer ro.
Mer tillit.
Mer forståelse.
Mer liv.

Det er derfor jeg tar mennesker med på retreat.

Ikke fordi Spania er vakkert – selv om det er det.
Ikke fordi solen skinner – selv om den gjør det.

Men fordi en hel uke, med de riktige rammene, kan gi et menneske rom til å høre seg selv igjen.

Og når det skjer, kan noe nytt begynne.

Siden 2018 har Villa Dorothea fått være rammen rundt mange av retreatene til Gaia Balanse.

Dette helt særegne stedet, med de vakre buede vinduene, lyset, utsikten, marmorgulvet og den store yogasalen der morgensolen har møtt oss og gongens vibrasjoner har beveget seg gjennom både rommet og kroppene våre.

Her har vi startet dagene sammen.

Vi har pustet. Vi har beveget oss. Vi har sittet i stillhet. Vi har grått, ledd og lyttet.

Her har det vært samtaler og gjennombrudd. Her har kvinner våget å være ærlige – først med seg selv, og så med hverandre.

Mellom øktene har vi samlet oss rundt bordene.

Til den bugnende maten. Til samtalene, latteren og de stille øyeblikkene. Til fellesskapet som vokser når mennesker får tid nok til å legge fra seg litt av det de vanligvis bærer alene.

Jeg er dypt og oppriktig takknemlig for alt Villa Dorothea har fått være for Gaia Balanse.

For rommene, roen, maten og salen.
For morgenpraksisene og gongkveldene.

For latteren rundt bordet, tårene som fikk komme, samtalene som åpnet noe og alle menneskene som har reist herfra med mer av seg selv.

Villa Dorothea vil alltid ha en egen plass i hjertet mitt.

Nå er stedet inne i en ny tid, med nye drivere som skal forme Villa Dorothea videre.

Med ny drift har også rammene rundt oppholdet endret seg.

For meg kan ikke selve retreatet skilles fra rammene rundt det.

Det handler ikke bare om at menneskene skal bo godt, spise godt og være fornøyde med stedet. Det handler også om å være nysgjerrig på hva de kommer for, hva uken rommer, hvilke prosesser de står i – og hvordan stedet og vertskapet best mulig kan støtte det arbeidet som skal foregå.

Den interessen for selve retreatet, innholdet og helheten har jeg savnet.

Når mennesker kommer for å møte seg selv på et dypt plan, trenger jeg et samarbeid der forståelsen av dette er til stede. Et vertskap som ikke skal ta del i det faglige arbeidet, men som ønsker å forstå det godt nok til å bidra til at rammene rundt støtter det.

For Gaia Balanse er det avgjørende.

Derfor vet jeg nå at Gaia Balanse ikke lenger hører hjemme på Villa Dorothea.

Det betyr ikke at stedet har blitt mindre vakkert, og det gjør ikke takknemligheten min mindre.

Jeg trenger ikke gjøre alt det gode vi har fått oppleve her, mindre verdifullt for å vite at tiden er inne for å gå videre.

Etter at kvinnene hadde reist seg fra mattene etter den siste morgenpraksisen, satt jeg alene igjen i den stille yogasalen.

Mattene, p**ene og teppene lå der ennå. Gongene hang stille. Sollyset falt inn gjennom de vakre vinduene og speilet seg i marmorgulvet.

Jeg satt med hendene over hjertet og kjente på alt dette rommet har fått bære.

Alle menneskene.
Alle historiene.
Alle tårene og all latteren.

Alle øyeblikkene der en kvinne oppdaget noe i seg selv som hun kanskje hadde sluttet å tro fantes.

Jeg satt der med en dyp takknemlighet for det som har vært.

Og samtidig visste jeg:

Nå skal jeg finne et nytt sted.

Jeg vet ennå ikke hvor det neste stedet er, men denne erfaringen har gjort meg tydeligere på hva som må være til stede.

Det må være vakkert og godt å komme til. Det må være rom for hvile, stillhet og fellesskap. Maten og de praktiske rammene må ivareta menneskene som er der.

Jeg vet ikke hvor det blir ennå, men jeg vet at jeg ikke skal skynde meg.

Jeg skal bruke erfaringene fra alle disse årene. Jeg skal lytte. Undersøke. Kjenne etter. Og vente til jeg finner et sted der både menneskene, retreatet og arbeidet til Gaia Balanse kan bli møtt på den måten helheten trenger.

Det neste retreatet blir derfor ikke bare en fortsettelse.

Det blir begynnelsen på et nytt kapittel. ❤️

25/09/2026

Her ser du en kvinne som har en plan. 🤣

Selfiestanga er rigget. Utsikten er funnet. Lyset er perfekt. I hodet mitt vet jeg omtrent hvordan bildet skal bli.

Det gjenstår bare én liten detalj:
Å få meg selv på plass. 😂

Da jeg så dette bildet etterpå, måtte jeg le. For er ikke dette egentlig ganske beskrivende for livet også?

Vi kan vite så godt hvor vi vil.

Jeg skal bli flinkere til å ta vare på meg selv.
Jeg skal sette grenser.
Jeg skal lytte mer til kroppen.
Jeg skal slutte å overkjøre meg selv.
Jeg skal hvile når jeg trenger det.
Jeg skal velge annerledes.

Vi kan nesten se for oss kvinnen vi ønsker å være. Hun som står stødigere i seg selv. Som kjenner hva hun trenger. Som ikke hele tiden forlater seg selv for å ta vare på alle andre.

Men så kommer den delen vi snakker litt mindre om...

Det å faktisk komme seg dit, og den delen ser ikke alltid spesielt elegant ut. 🤣

Noen ganger ser den omtrent sånn ut.
Litt på huk. Litt ustø. Prøver å finne riktig plass. Flytter litt på seg. Oppdager at dette ikke fungerte helt. Prøver igjen.

Det er jo det endring er.

Ikke det ene store øyeblikket hvor alt plutselig faller på plass, men alle de små øyeblikkene før.

Når du oppdager det gamle mønsteret litt tidligere enn sist.
Når du kjenner at du egentlig vil si nei – og denne gangen hører du det.
Når kroppen sier stopp, og du faktisk stopper.
Når den dårlige samvittigheten kommer fordi du velger deg selv, men du ikke løper tilbake og gjør som du alltid har gjort.

Og når du faller tilbake i det gamle igjen, men ikke bruker det som bevis på at du ikke får det til. Du bare justerer litt.

Og prøver igjen.

Det er kanskje det jeg liker aller best med dette bildet.

Jeg er ikke på plass.
Jeg holder på å komme meg på plass.

Det er en ganske stor forskjell. ❤️

Så kanskje du også trenger å huske det i dag.
Ikke vær så rask med å dømme deg selv fordi du ikke er der du ønsker å være ennå.

Vær litt mer opptatt av å se hun som faktisk holder på.

Hun som øver.
Hun som oppdager.
Hun som prøver igjen.
Hun som velger annerledes litt oftere enn før.
Hun som sakte, men sikkert holder på å plassere seg selv i sitt eget liv.

For kanskje er det nettopp dét hele reisen handler om. Ikke å få til det perfekte bildet.
Men å slutte å stå på utsiden av sitt eget liv og se inn, og begynne å ta plassen sin i det. ❤️

PS! Jeg kom meg på plass til slutt. 🤣

Men akkurat i dag tror jeg faktisk dette bildet forteller en viktigere historie enn det ferdige.

Lett og gøy! 👠👠💪
Monica

24/09/2026

Det er sen torsdag kveld i Spania.

I morgen går vi inn i retreatets siste fulle dag, og i kveld kjenner jeg meg så dypt berørt av alt jeg har fått være vitne til denne uken.

For noe har skjedd.

Jeg ser det i øynene deres.

Der frykt og skam fylte mye da de kom, ser jeg nå glimt av lys.

Der tårene ble holdt tilbake, begynner noe å slippe.

Der det før var vanskelig å kjenne etter, kommer det nå små og store svar:

Dette trenger jeg.
Dette ønsker jeg.
Dette vil jeg ikke lenger.
Slik vil jeg at det skal være å være meg.

I dag har den røde tråden vært:

Jeg gir meg selv en stemme.

Ikke stemmen som sier det andre forventer å høre.

Ikke stemmen som gjør seg liten for å bevare roen rundt seg.

Ikke stemmen som sier «det går bra», mens kroppen forsøker å fortelle noe helt annet.

Men den sanne stemmen.

Den som kommer innenfra.

Den som kanskje først bare er en hvisking, men som blir tydeligere når vi våger å stanse og lytte.

Denne uken har rommet sterke prosesser. Noe har fått komme til overflaten etter å ha vært holdt nede lenge. Det har vært tårer, motstand, frykt, latter, varme hender og lange klemmer.

Det har vært øyeblikk hvor et menneske har våget å be om det hun trenger.

Øyeblikk hvor hun har valgt hvile fremfor å presse seg videre.

Øyeblikk hvor hun har latt seg holde.

Og øyeblikk hvor lyset plutselig har vært tilbake i øynene hennes.

Det er vanskelig å forklare hvor stort det er å få være vitne til akkurat det.

For lyset har ikke kommet utenfra.

Det har vært der hele tiden.

Bak frykten.
Bak plikten.
Bak alle årene med å holde sammen, ta ansvar og være den sterke.

Mye har åpnet seg. Noe har begynt å bevege seg fra innsiden og ut.

I morgen skal vi samle trådene under ordene:

Jeg tar meg selv med hjem.

Kanskje er det nettopp dette hjemkomsten handler om:

Å reise tilbake til det samme livet – men uten å forlate seg selv på veien.

I kveld står jeg her med åpne armer og et hjerte fylt av takknemlighet.

For kvinnene.
For tilliten.
For motet.
For alt som har fått slippe.

For alt som nå har begynt å leve. ❤️

Jeg er verdens heldigste!
Fra hjertet - Monica

23/09/2026

Noen ganger ser et bilde bare ut som et smil.

Men bak dette smilet finnes en hel uke fylt av øyeblikk som er vanskelige å forklare med ord.

Det finnes tårer som endelig fikk komme.

Pust som først satt fast, men som etter hvert fant veien helt ned i kroppen.

Hender som forsiktig ble lagt over hjertet.

Kvinner som har båret så mye, så lenge – og som denne uken har fått kjenne hvordan det er å bli holdt av et fellesskap mens de begynner å slippe taket.

Mitt retreat nummer 27 nærmer seg slutten, og likevel kjennes det ikke som om noe avsluttes.

Det kjennes som om noe begynner.

For det som skjer i yogarommet, blir ikke igjen i yogarommet.

Det blir med hjem.

Inn i måten en kvinne møter seg selv på når livet blir krevende.

Inn i øyeblikket hvor hun vanligvis ville presset seg videre, men denne gangen stanser og lytter.

Inn i motet til å si nei.

Inn i tilliten til å si ja.

Inn i blikket hun møter seg selv med når hun oppdager at hun ikke trenger å være sterk hele tiden.

Denne uken har vi arbeidet med det som ligger bak ordene.

Bak rollene.

Bak alt vi har lært at vi må være for å høre til, være verdifulle og føle oss trygge.

Og litt etter litt har noe blitt synlig:

Kvinnen som hele tiden har vært der.

Hun som ikke skal skapes på nytt, men finnes igjen.

Jeg har sett kvinner kjempe mot tårene fordi det en gang ikke var trygt å slippe dem frem.

Jeg har sett kropper begynne å gi etter når de forstår at de ikke lenger trenger å holde alt oppe.

Jeg har sett sårbarhet bli til styrke.

Jeg har sett fremmede bli et fellesskap.

Og jeg har fått være vitne til de stille øyeblikkene hvor et menneske plutselig kjenner:

Der er jeg jo.

Dette er hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

Ikke for å forandre et menneske til noe annet, men for å hjelpe henne hjem til det i seg selv hun kanskje har vært borte fra altfor lenge.

I kveld kjenner jeg på en dyp takknemlighet.

For tilliten.

For motet.

For tårene og latteren.

For alt kvinnene har våget å møte.

Og for at jeg, enda en gang, har fått stå midt i dette vakre, kraftfulle og levende arbeidet.

Jeg vet at ingen av dem reiser hjem som akkurat den samme kvinnen som kom.

Og heller ikke jeg.

For hver gang et menneske finner veien litt nærmere seg selv, blir også noe i meg berørt.

Det er dette «Kom hjem til deg selv» handler om.

Ikke om å reise bort.

Men om å finne veien hjem. ❤️

Varm hilsen
Monica

18/09/2026

I morgen åpner jeg dørene til retreat nummer 27. ❤️

Jeg måtte nesten skrive den setningen en gang til for meg selv.

Nummer 27.

Gjennom årene har jeg fått ta med meg mennesker til Hellas, Italia og Spania. Mennesker med forskjellige historier, forskjellige liv og forskjellige grunner til å komme.

Men med noe felles.

Et ønske om å komme litt nærmere seg selv.

I morgen begynner en ny uke her i Spania.

En uke som har fått navnet:

KOM HJEM TIL DEG SELV ❤️

Og jeg tror kanskje disse ordene rommer mer av det jeg ønsker å gi videre enn nesten noe annet jeg kunne ha skrevet.

For noen ganger trenger vi ikke å bli en bedre utgave av oss selv.

Vi trenger ikke å skjerpe oss.
Prestere mer.
Forstå mer.
Fikse mer.

Noen ganger trenger vi å få legge fra oss litt av alt vi har båret.

Bli stille nok til å høre.

Myke nok til å kjenne.

Trygge nok til å slippe.

Og modige nok til å møte det som faktisk finnes der inne.

Denne uken skal romme MediYoga, pust, meditasjon, Yoga Nidra, gong og stillhet.

Men den skal romme så mye mer enn det.

Vi skal arbeide med røtter og trygghet.
Med følelsene våre.
Med det vi har lært å gjøre for å høre til, være gode nok og føle oss trygge.

Vi skal inn i Følelsenes hus og åpne noen dører.

Vi skal møte barnet vi en gang var – og se på noe av det hun lærte om seg selv og verden.

Vi skal arbeide med aksept og tillit.

Med kroppen.

Med grensene våre.

Med stemmen vår.

Med forbindelsen mellom det vi kjenner på innsiden og det livet vi faktisk lever på utsiden.

Og midt i alt dette skal vi også spise sammen, le sammen, bade, hvile, være stille, synge, dele og bare være mennesker sammen.

For dette er ikke en uke hvor noen skal «fikse seg selv».

Det er en uke hvor vi skal øve på å komme hjem.

Til kroppen.

Til pusten.

Til det som er sant.

Til den delen av oss som kanskje har vært der hele tiden, men som det har vært vanskelig å høre gjennom alle kravene, forventningene, rollene og alt livet har krevd.

Jeg vet ikke hva denne uken kommer til å gjøre med hvert enkelt menneske som kommer.

Det skal jeg heller ikke vite.

For dette er deres reise.

Men etter 26 retreat vet jeg noe om hva som kan skje når et menneske får tid, kunnskap, trygghet og rom nok til virkelig å møte seg selv.

Jeg har sett skuldre senke seg.

Jeg har sett tårer komme når ordene endelig ikke trengs.

Jeg har hørt latter fylle rommet etter dager med alvor.

Jeg har sett mennesker oppdage sammenhenger de ikke tidligere har sett.

Og jeg har sett det helt spesielle øyeblikket når et menneske plutselig forstår:

Det finnes en annen vei herfra.

Kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt blir så berørt før et nytt retreat.

For retreat nummer 27 er ikke «enda et retreat».

Det er mennesker som om kort tid kommer med hver sin historie, hver sin bagasje og hvert sitt liv.

Og jeg får den store tilliten det er å gå ved siden av dem gjennom denne uken.

Ikke foran.

Ikke for å fortelle dem hvem de skal bli.

Men for å holde rommet, dele det jeg kan, stille spørsmålene, undervise, lytte – og hjelpe dem med å finne veien tilbake til det stedet hvor svarene deres etter hvert kan bli tydeligere.

Hjem til seg selv.

I kveld ligger alt klart.

Heftene.
Undervisningen.
Gongen.
Yogarommet.
Alle timene med forberedelser.
Og de små detaljene som ingen kanskje noen gang kommer til å vite at jeg har tenkt på. ❤️

I morgen kommer menneskene.

Og så begynner vi.

Retreat nummer 27.

KOM HJEM TIL DEG SELV.

Jeg kjenner på ydmykhet.
Jeg kjenner på forventning.
Og mest av alt kjenner jeg på en enorm takknemlighet.

Tenk at dette er det jeg får lov til å gjøre.

Fra ❤️ Monica

Gaia Balanse

06/10/2026

05/10/2026

01/10/2026

30/09/2026

28/09/2026

28/09/2026

25/09/2026

24/09/2026

23/09/2026

18/09/2026

Adresse

Telefon

Nettsted

Varslinger

Kontakt Bedriften

Snarveier

Del

Kategori

Forespørsel om å fjerne oppføringen