Ida - Kronisk helse og livsmestring

10/09/2026

Jeg visste ikke at vi skulle savne det så 💔

Jeg visste ikke hvor mye jeg skulle savne latteren din som jomet i huset.

De brune krøllene, de nydelige øynene og smilet ditt som så ofte fikk meg til å si ja til å lage mat.

Jeg visste ikke hvor mye jeg skulle savne armene dine rundt halsen min og ordene:

«Vi setter pris på alt du gjør for oss.»
«Vi er glad i deg.»
«Jeg vil bare si takk for alt du gjør.»

Jeg visste ikke hvor mye jeg skulle savne summingen fra rommet til Elida når dere hadde presset dere inn nok en kveld. Samtalene, diskusjonene og alt fjaset.

Jeg visste ikke hvor mye jeg skulle savne å finne deg i sengen til de to minste, med ett barn i hver armkrok og i full gang med leggingen – fordi du elsket å være et godt forbilde, som du sa.

Jeg visste ikke hvor mye jeg skulle savne en gang full av tenåringssko, latter og store stabler med glass på kjøkkenet.

Jeg visste ikke hvor mye jeg skulle savne telefonene med spørsmål om du kunne komme og vente på rommet til Elida kom hjem.

Og jeg visste ikke hvor mye jeg skulle savne stoltheten over at barnet mitt hadde en så god gjeng med venner – og at du var en av dem.

Nå har det gått ett år.

Elida har mistet sin bestevenn. Vi har mistet en del av huset.

Jeg skulle så gjerne ha visst hva som skjulte seg bak smilet, bak latteren, bak omsorgen og bak de gode ordene dine.

For vi må tørre å snakke om det vi ikke alltid ser.

Ikke alle som har det vondt, er alene. Ikke alle er synlig triste. Noen ler, stiller opp, presterer, er flinke og tøffe. Noen skjuler smerten så godt at omgivelsene aldri forstår hvor tungt det egentlig er.

Og kanskje er det nettopp derfor vi må spørre én gang til. Lytte litt lenger. Og gjøre det tryggere å si:

«Jeg har det ikke bra.»

I løpet av kort tid mistet lokalsamfunnet vårt to unge gutter i selvmord. Det setter spor – ikke bare hos familiene, men i en hel generasjon.

Noen vil kanskje mene at dette ikke har noe med kronisk sykdom å gjøre. At det ikke passer inn i en tekst om helse.

Jeg tenker motsatt.

Å bli kronisk syk er også en psykisk påkjenning. Smerter, usikkerhet, begrensninger, behandlinger og et liv som ikke alltid ble slik man hadde sett for seg, kan påvirke hvordan man har det på innsiden.

Det betyr ikke at kronisk sykdom automatisk fører til selvmordstanker. Men det betyr at vi ikke må glemme den psykiske belastningen når vi snakker om kronisk helse.

For kropp og sinn henger sammen. Og psykisk helse må få være en del av samtalen – også når vi snakker om kronisk sykdom.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde visst …

Du er dypt savnet. ❤️

28/08/2026

🇳🇴Vår alles Norges bestefar er gått bort🇳🇴

Og plutselig kjennes det som om en epoke er over.

Kong Harald har vært en trygghet for Norge gjennom så mange år. En konge som har minnet oss på at vi alle hører til. At det er plass til oss – uansett hvem vi er, hvor vi kommer fra, hva vi tror på eller hva livet har gitt oss å bære.

Han har møtt mennesker med varme. Sett mennesker. Og kanskje aller viktigst – fått mange til å føle seg som en del av Norge.

Takk, Kong Harald. ❤️

Men når et menneske som har vært en så stor del av livene våre går bort, blir vi også minnet på noe annet.

Livet er ikke evig.

Vi vet ingenting om morgendagen.
Vi vet ikke hva som skjer neste time.
Eller neste minutt.

Likevel lever vi så ofte som om vi har all verdens tid.

Vi utsetter den telefonen.
Vi lar den krangelen vare litt for lenge.
Vi tenker at vi skal si det senere.
At vi skal besøke dem en annen dag.
At vi skal fortelle foreldrene våre, besteforeldrene våre, barna våre eller vennene våre hvor glad vi er i dem.

Men kanskje «senere» ikke alltid kommer.

Så i dag har jeg lyst til å minne både meg selv og andre på noe:

Livet er nå.

Ikke når alt har ordnet seg.
Ikke når vi har fått mer tid.
Ikke når huset er ryddig, økonomien er bedre, kroppen fungerer perfekt eller kalenderen endelig har en ledig dag.

Nå.

Her.

Og her og nå er jeg ansvarlig for mitt eget liv.

For hvordan jeg bruker tiden min.
For hvem jeg velger å være.
For hvilke mennesker jeg holder nær.
For hvilke ord jeg sier – og hvilke jeg lar være usagt.

Så kanskje vi kan bruke denne dagen til å ringe noen vi er glad i.

Gi en klem.

Si «jeg er glad i deg».

Besøke noen vi har tenkt at vi skal besøke.

Legge bort telefonen og være ordentlig til stede med menneskene rundt oss.

For vi vet ingenting om dagen i morgen.

Men i dag har vi hverandre.

Takk for alt, Kong Harald.
For tryggheten, varmen, humoren og menneskeligheten.

Og takk for påminnelsen om at et helt liv faktisk består av alle disse små øyeblikkene vi har akkurat nå. ❤️🇳🇴

Og nå går Norge inn i en ny tid.

Til vår nye konge vil jeg bare si:

Lykke til, Kong Haakon.

Jeg håper du alltid får kjenne på den kjærligheten og tilliten som har blitt vist din far gjennom et langt liv i Norges tjeneste.

Jeg har tro på at du vil føre arven videre på din egen måte – og jeg har tillit til at du vil gjøre din far stolt. ❤️

I dag tenker jeg på familien hans, hans nære og kjære – og på alle i Norge som kjenner en klump i magen.

En epoke er over. En ny tid for landet vårt er her.

Ta vare på hverandre. ❤️🇳🇴

Hva er dine tanker i dag?

Ida.

14/08/2026

«Har du tenkt på om det kan være psykisk?»

I dag kom jeg over et innlegg på LinkedIn fra Psykologisk.no som fikk meg til å stoppe opp.

For temaet var noe jeg vet mange av dere som følger meg har møtt gjennom årene.
Nemlig påstanden om at symptomene våre kanskje er psykiske.

Så jeg gjorde det jeg ofte gjør når noe vekker nysgjerrigheten min.
Jeg satte meg ned og begynte å lese forskningen som er gjort på området.
Og det jeg fant ga meg egentlig litt følelsen av:

Hva var det vi har sagt hele tiden?

For forskningen viser at sammenhengen mellom mage og tarmpl***r og psykisk helse går begge veier.

Ja, psykisk stress kan påvirke magen og tarmen.
Men forskerne fant også at mennesker med mage og tarmpl***r har økt risiko for å utvikle psykiske pl***r senere.

Er det så rart egentlig? 🥴

Hvordan påvirker det et menneske å leve med smerter, utmattelse og en kropp som aldri er helt forutsigbar?
Hvordan påvirker det deg å aldri vite hvordan formen er når du våkner?
Å alltid ha kontroll over hvor nærmeste toalett er.
Å bekymre deg for jobb, skole, økonomi, avtaler og reiser.
Å stadig måtte avlyse planer eller forklare deg til mennesker som ikke forstår.

For meg handler ikke denne forskningen om å bevise at psykiske pl***r ikke finnes.

Tvert imot.

Den handler om å forstå at når mennesker med IBD, IBS og andre kroniske sykdommer sliter psykisk i perioder, så betyr ikke det nødvendigvis at symptomene deres er psykiske.

Noen ganger kan de psykiske belastningene være en konsekvens av det livet sykdommen tvinger oss til å leve.

Det er en viktig forskjell.

For altfor mange opplever fortsatt å få symptomene sine avfeid med et: «Har du tenkt på om det kan være psykisk?»

Mens forskningen egentlig forteller oss at virkeligheten er langt mer kompleks enn som så.

Kropp og psyke henger sammen.

Men kanskje må vi bli flinkere til å lytte når pasientene forteller at kroppen begynte å rope lenge før hodet gjorde det.

Har du lyst til å lese studien selv finner du kilder under.

For de som lurer på hva Pubmed er, og om det er troverdighet i det? Det er ikke en blogg eller en tilfeldig nettside. PubMed er en av verdens mest brukte databaser for medisinsk forskning, drevet av U.S. National Library of Medicine og NIH. Det er her forskere og helsepersonell finner og leser publiserte studier. Derfor prøver jeg alltid å finne originalforskningen når jeg deler slike saker. ❤️

Kilder:

Psykologisk.no:
https://www.psykologisk.no/nyheter/tarmpl***r-blir-ofte-til-psykiske-pl***r/162621

Studien:
https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/37802270/

Adolescents and young adults with IBS in the general population have impaired HRQoL. Bidirectional gut-brain interactions are relevant for symptom generation in abdominal pain-related disorders of gut-brain interaction, and for HRQoL impairment and psychological distress in the transition from child...

12/08/2026

💙 Vi trenger ikke bare å bli hørt. Vi trenger å bli lyttet til.

Denne uken diskuteres fremtidens helsetjenester på Arendalsuka.

Kunstig intelligens. Digitalisering. Samvalg. Helsekompetanse. Hjelpemidler. Nye behandlingsformer.

Viktige temaer. Med mange dyktige mennesker rundt bordet.

Men jeg sitter igjen med det samme spørsmålet som jeg har stilt i mange år:

Hvor mange av dem som faktisk skal leve med løsningene sitter rundt bordet når de utvikles?

Ikke som en pasienthistorie på slutten av programmet.

Ikke som inspirasjon.

Men som en likeverdig samarbeidspartner.

Gjennom de siste ti årene har jeg jobbet for å bygge broer mellom pasienter, pårørende, helsepersonell, forskning, industri og beslutningstakere. Ikke fordi jeg ønsker oppmerksomhet rundt min egen historie, men fordi jeg vet hvor mye kunnskap som finnes hos menneskene som lever med sykdom hver eneste dag.

For det er forskjell på å vite mye om et liv – og å faktisk leve det.

Jeg har møtt mennesker som føler seg alene i systemet. Foreldre som kjemper for barna sine. Pårørende som står i belastninger få ser. Kronikere som bruker enorme krefter på å få hverdagen til å gå rundt.

Og jeg har sett hvor mye som skjer når deres stemmer faktisk blir lyttet til.

For plutselig handler ikke samtalen bare om diagnoser, forskning, statistikk eller systemer.

Den handler om mennesker.

Om hva som faktisk fungerer.

Om hva som mangler.

Om hva som gjør at livet kan leves, ikke bare behandles.

Det handler ikke om at fagfolk mangler kunnskap, tvert imot.

Men ingen kjenner hverdagen bedre enn de som lever den.

Og ingen vet bedre hvor skoen trykker.

Jeg har aldri kjempet for en plass rundt bordet fordi jeg er syk.

Jeg har kjempet for en plass rundt bordet fordi erfaring også er kompetanse.

Fordi de beste løsningene ikke skapes når vi snakker om mennesker.

De skapes når vi snakker med mennesker.

Det gir meg håp at flere nå lytter. At flere inviterer inn. At flere begynner å se verdien av erfaringskompetanse.

Men vi er ikke helt i mål ennå.

For jeg tror fortsatt at mange av de beste løsningene venter på å bli skapt den dagen vi slutter å spørre pasienter og pårørende hva de synes når alt er ferdig.

Og i stedet inviterer dem inn den dagen arbeidet begynner.

For erfaring er ikke bare en historie.

Erfaring er kompetanse. 💙

Bildet tatt på Arendalsuka i 2023 hvor jeg var med i en paneldebatt om samvalg. Der snakket jeg blant annet om gapet mellom pasientenes forståelse av kunnskapen helsepersonell gir og helsepersonells forståelse hva pasientene trenger kunnskap om.

11/08/2026

"Du får helsehjelp i verdensklasse. Gratis. Klarer du ikke møte opp til timen, fortjener du straffegebyr. Slutt å syt."

Det er ikke det som faktisk sto i kommentarfeltet mitt, men det er slik jeg tror mange kronisk syke opplever at budskapet blir.

Det som kanskje gjorde meg mest trist, var ikke kommentaren i seg selv.

Det var at 6 personer hadde trykket «liker» på den.

Ikke fordi alle må være enige med meg. Det forventer jeg ikke.

Men fordi det minnet meg på hvor mange som fortsatt ikke forstår hvordan livet med kronisk sykdom faktisk kan være.

Og vet du hva?

Jeg velger å tro at dette handler om uvitenhet, ikke mangel på medmenneskelighet.

For de fleste mennesker ønsker å være rettferdige. Problemet er at mange aldri har opplevd hvordan det er når kroppen plutselig bestemmer noe helt annet enn det hodet hadde planlagt.

Jeg tror mange ser for seg at uteblivelser handler om mennesker som glemte timen, ikke gadd å møte eller ikke tok ansvar.

Men det er ikke de menneskene jeg snakker om.

Jeg snakker om hun som har ventet seks måneder på timen og våkner med et sykdomsutbrudd.

Han som sitter på legevakten når spesialisttimen egentlig skulle vært.

Mammaen som har planlagt alt ned til minste detalj, men ikke klarer å komme seg ut av sengen den morgenen.

Mennesker som ønsker å møte opp. Som har ventet på hjelpen. Som trenger hjelpen.

Og kanskje ligger noe av misforståelsen her:

Mange tror at det eneste syke mennesker har å passe på er disse timene. At når man er syk, så er det vel bare å møte opp hos legen. Det er jo det viktigste man har på planen.

Men de fleste kronisk syke lever ikke livene sine på vent.

De er foreldre, ektefeller, arbeidstakere, frivillige, omsorgspersoner og medmennesker. De følger opp barn, handler mat, betaler regninger, kjører til fritidsaktiviteter, prøver å være til stede på jobb og gjør alt de kan for å leve så normale liv som mulig.

Forskjellen er bare at alt dette skjer samtidig som kroppen kjemper sine egne kamper.

For det er én ting jeg tror mange ikke forstår:

Kronisk sykdom følger ingen kalender.

Når timen er mandag morgen og du må avbestille 24 timer før, forventes det i praksis at du allerede torsdag eller fredag skal vite hvordan formen din er flere dager senere.

De fleste kronikere vet at det er umulig.

Dette handler ikke om å slippe ansvar.

Dette handler ikke om utakknemlighet.

Og dette handler ikke om at uteblivelser ikke er et problem.

Det handler om å forstå forskjellen på «vil ikke» og «kan ikke».

For den forskjellen kan være enorm.

Så kanskje vi skal være litt forsiktige med å dømme mennesker vi ikke kjenner historien til.

For jeg tror de færreste som lever med kronisk sykdom ønsker noe mer enn å kunne møte opp til livet sitt akkurat slik de hadde planlagt.

❤️

Åpenhet gir kunnskap.
Kunnskap gir trygghet…

Ida.

09/08/2026

Når en dør lukkes, må man våge å lete etter den neste

For ett år siden mistet jeg plutselig det som hadde fylt dagene mine med mening.

I flere år hadde jeg fått lov til å bygge opp podcasten min, delta i spennende prosjekter, holde foredrag og samarbeide med mennesker som ønsket innsikt fra pasientperspektivet. Jeg fikk bruke stemmen min til noe som betydde noe.

Og så stoppet det opp.

Ikke fordi podcasten ikke var viktig.
Ikke fordi jeg ikke hadde noe å bidra med.
Men fordi rammebetingelser endret seg.

Det siste året har vært tøffere enn jeg kanskje har vært villig til å innrømme.

For det jeg har savnet mest er ikke podcasten i seg selv.

Det er følelsen av å bidra.

Følelsen av å være en del av noe større.

Følelsen av å sitte rundt et bord sammen med mennesker som ønsker å skape engasjement, innsikt og forandring.

Det rare er at jeg lenge har sett på meg selv som «bare Ida». Hun som ble syk som tenåring. Hun som ikke tok den tradisjonelle utdanningsveien. Hun som har brukt store deler av livet sitt på å håndtere sykdom.

Men den siste tiden har jeg innsett noe.

Gjennom snart 25 år med kronisk sykdom, seks år med podcast, utallige foredrag, prosjekter og tusenvis av samtaler med pasienter, pårørende og helsepersonell, har jeg opparbeidet meg en kunnskap og innsikt som faktisk har verdi.

Ikke fordi jeg er syk.

Men fordi jeg har brukt årene til å forstå mennesker.

Jeg elsker de viktige samtalene.

Jeg elsker å finne ut hvor skoen faktisk trykker.

Jeg elsker å bygge broer mellom pasienter, pårørende, helsepersonell, organisasjoner og de som tar beslutningene.

Jeg elsker prosjekter der mennesker med ulik bakgrunn møtes for å skape noe bedre sammen.

Og kanskje er det nettopp derfor jeg skriver dette.

Ikke fordi jeg ber om en jobb.

Men fordi jeg er åpen for en samtale.

Kanskje sitter du på et prosjekt.
Kanskje kjenner du noen jeg burde snakke med.
Kanskje ser du en mulighet jeg selv ikke har sett.

Det eneste jeg vet, er at jeg har mer å gi.

Og at jeg savner å bruke det.

Jeg vet ikke hvor den neste døren er. Men jeg vet at jeg må lete etter den. ❤️

08/08/2026

Kom du ikke på timen din og glemte å si fra?
1 993 kroner, takk.

Det høres kanskje rimelig ut.

For helsevesenet har et problem.

Pasienter avlyser i siste liten. Noen møter ikke opp i det hele tatt. Verdifull tid går tapt, køene blir lengre, og regningen havner til slutt hos fellesskapet.

Løsningen?

En økonomisk straff som skal svi så mye at folk husker å møte opp neste gang.

På papiret kan det virke fornuftig.

Men i virkeligheten er det ofte de sykeste, svakeste og mest sårbare som ender opp med å betale den høyeste prisen.

For hva skjer når personen som ikke møtte opp ikke er en som ikke bryr seg?

Hva skjer når personen som ikke møtte opp er en kroniker som våknet med kroppen i full krig?

Hva skjer når personen som ikke møtte opp er en mor som måtte hente et sykt barn på skolen?

Hva skjer når personen som ikke møtte opp lever med så mye smerter, fatigue, medisiner, undersøkelser og bekymringer at hodet rett og slett ikke klarte å holde styr på én ting til?

Da kommer regningen.

1 993 kroner.

Ikke som hjelp.

Ikke som forståelse.

Men som straff.

Se for deg å være kronisk syk.

Se for deg en hverdag så uforutsigbar at du ikke engang tør å planlegge et kinobesøk. En familiemiddag. En gåtur. En tur på butikken.

Vi lever med plan B, plan C og plan D.

Vi må alltid være forberedt på det som kanskje kan skje.

Så kommer brevet i posten:

«Time kl. 12.45. Husk å gi beskjed senest 24 timer før dersom du ikke kan møte.»

Og i dag føles kroppen ganske grei.

Vi tror at morgendagen blir en bra dag.

En dag hvor kroppen spiller på lag.

En dag hvor vi faktisk får gjennomført planene våre.

Slik håper vi hver eneste dag.

Men så kommer morgendagen.

Og livet skjer.

Plutselig er det ikke en bra dag.

Plutselig er den timen umulig å komme seg til.

Ikke fordi vi ikke vil.

Ikke fordi vi ikke respekterer legen som står klar.

Ikke fordi vi ikke bryr oss.

Men fordi vi er kronikere.

Og kronikere lever med enorme variasjoner i form.

Likevel ringer vi.

Vi forklarer.

Vi bekl***r.

Vi håper det er nok.

Noen ganger møter vi forståelse.

Men altfor ofte kommer det i stedet en regning i posten.

En straff som i realiteten rammer mennesker som allerede betaler en høy pris for sykdommen sin.

Jeg snakker med kronisk syke nesten hver eneste dag.

Mennesker som lever så stramt økonomisk at en slik regning er umulig å håndtere.

Ikke fordi de er late.

Ikke fordi de har sløst bort pengene sine.

Men fordi de er kronisk syke.

Så er det de som glemmer.

De som rett og slett ikke møter opp.

Ja, de finnes.

Jeg har vært der selv.

Ikke fordi jeg ikke bryr meg.

Ikke fordi jeg ønsker meg en stor regning.

Men fordi jeg er en kroniker som ikke bare er syk selv – jeg har også kronisk syke barn.

Barn som blir syke.

Barn som må følges opp.

Barn som skal til blodprøver.

Barn som er fortvilet over egen helse.

Når dette kombineres med egen sykdom, fatigue og hjernetåke, så skjer det av og til at noe glipper.

Ikke fordi vi vil.

Ikke fordi vi gir faen.

Men fordi hodet vårt allerede er fullt.

Kanskje tenker noen:

«Men hva er det egentlig en kroniker skal huske på?»

Jeg drømmer om å kunne gå på jobb fra 08 til 16 og så dra hjem.

Min jobb er sykdom.

24 timer i døgnet.

Før jeg i det hele tatt har kommet meg ut av sengen, må jeg ta medisinske avgjørelser for å få dagen til å fungere.

Jeg lever med diabetes type 1, Crohns sykdom, epilepsi og artritt.

Jeg må hele tiden lese kroppen min.

Vurdere symptomer.

Ta medisiner.

Følge opp prøver.

Svare NAV.

Bestille resepter.

Levere avføringsprøver.

Følge opp barnas helse.

Informere lærere.

Huske timer.

Huske undersøkelser.

Huske alt.

Og mens hodet føles som bomull på grunn av fatigue og utmattelse, prøver vi å få hverdagen til å gå rundt.

Utad ser det kanskje ut som vi har kontroll.

Men sannheten er at vi er mennesker som allerede bruker alle kreftene våre på å fungere.

Så når vi må avlyse samme dag fordi formen kollapser …

Når vi glemmer en time fordi et sykt barn måtte hentes på skolen …

Er økonomisk straff virkelig den riktige løsningen?

Jeg forstår at en time koster penger.

Jeg forstår at helsevesenet må ta dette på alvor.

Men det er forskjell på å dekke et tap og å straffe mennesker som allerede ligger nede.

Jeg kjenner mange som har blitt så redde for disse gebyrene at de takker nei til timer allerede når innkallingen kommer.

Ikke fordi de ikke trenger hjelpen.

Men fordi frykten for regningen er større.

Er det virkelig dit vi vil?

At mennesker med kronisk sykdom unngår nødvendig oppfølging fordi de er redde for økonomiske konsekvenser dersom kroppen svikter dem?

Jeg har selv opplevd å bli skjelt ut av en lege da jeg måtte avlyse fordi et av mine kronisk syke barn var sykt.

Jeg ba om en telefonkonsultasjon i stedet.

Jeg forsøkte å finne en løsning.

Svaret jeg fikk var:

«Du kan ikke tro du får resept på dyre medisiner når du ikke engang gidder å møte opp.»

Gidder?

Det ordet traff hardt.

For ingen ser alle kampene vi allerede kjemper.

Ingen ser alt vi gjør for å få hverdagen til å gå rundt.

Ingen ser hvor mye vi faktisk prøver.

Så kjære dere som bestemmer.

Kjære politikere.

Kjære byråkrater.

Kjære fagfolk.

Inviter oss inn.

Snakk med oss før dere l***r ordninger som rammer oss.

Ikke tro dere vet hvordan livet vårt ser ut.

Lytt til oss som faktisk lever det.

For jeg tror vi har noe viktig å fortelle.

Problemet er ikke at vi ikke bryr oss om helsen vår.

Problemet er at systemet ikke tar høyde for hvordan det faktisk er å leve med kronisk sykdom.

Kanskje trenger vi ikke mer straff.

Kanskje trenger vi mer forståelse.

Mer fleksibilitet.

Mer hjelp.

For når mennesker allerede ligger nede i søla og kjemper for å holde hodet over vannet, er ikke løsningen å tråkke hardere.

Løsningen er å strekke ut en hånd.

Det er lov å dele og tagge i kommentarfeltet. For vil jo tro det finnes en del politikere som burde høre dette?

Ida. ❤️

Åpenhet gir kunnskap, kunnskap gir trygghet.

07/08/2026

Har du ulcerøs kolitt og bruker biologisk behandling?

Da har du kanskje stilt deg spørsmålet mange har tenkt:

Må jeg fortsette med biologisk behandling resten av livet hvis sykdommen har vært helt i ro i mange år?

Nå er det publisert en stor studie som har sett på akkurat dette.

Det som gjør meg ekstra stolt, er at 19 norske sykehus har vært med på forskningen.

Professor Knut Lundin, som mange av dere kjenner fra episoden han gjestet i S**t Happens, har ledet studien sammen med Ingrid Berset.

En av medforfatterne er også professor og rektor ved Høgskolen i Østfold, Lars-Petter Jelsness-Jørgensen. Han har bakgrunn som sykepleier, har forsket på IBD i mange år og har også vært gjest i S**t Happens. Jeg har hatt gleden av å samarbeide med Lars-Petter i flere prosjekter, og det er utrolig inspirerende å se mennesker jeg kjenner være med på forskning som kan få betydning for så mange.

Så hva fant de?

Studien viser at pasienter med ulcerøs kolitt som sluttet med anti-TNF-behandling hadde høyere risiko for tilbakefall enn de som fortsatte behandlingen.

Samtidig var nesten halvparten fortsatt i steroidfri remisjon to år etter at behandlingen ble avsluttet, og de fleste som fikk tilbakefall fikk god effekt da behandlingen ble startet igjen.

Dette betyr ikke at alle bør slutte med biologisk behandling. Men studien gir oss viktig kunnskap og et bedre grunnlag for gode samtaler mellom pasient og behandler om hva som er riktig for den enkelte.

Og så vet jeg hva mange av dere med Crohns sykdom tenker…

Hva med oss?

Der har vi dessverre ikke like tydelige svar ennå. Men det forskes hele tiden, og det gir meg håp.

Jeg lover dere én ting: Den dagen det kommer en like god studie på Crohns sykdom, skal dere få vite det av meg.

Det er faktisk nettopp derfor jeg elsker å følge med på forskning. Jeg er nok litt over gjennomsnittet IBD-nerd, og jeg kan sitte i timesvis og lese studier fordi jeg synes det er utrolig spennende.

Jeg har lyst til å bli mye flinkere til å dele slike studier med dere. Ikke bare dele overskriften, men forklare hva forskningen faktisk viser, hva den ikke viser, og hva den kan bety for oss som lever med IBD.

Målet mitt er å gjøre forskning og studier litt mindre kompliserte og litt mer forståelige for oss pasienter. Jeg skal gjøre mitt beste for å oversette det faglige språket til noe vi faktisk kan forstå og bruke i hverdagen.

For forskning er altfor viktig til å bare bli liggende i vitenskapelige tidsskrifter. Den skal også komme oss pasienter til gode.

Jeg håper dere har lyst til å være med på den reisen. ❤️

Har du lyst til å lese litt mer om forskning og få med deg viktige nyheter rundt medisin og studier? Ønsker du at jeg skal dele litt mer av det også med dere?

"Åpenhet gir kunnskap, kunnskap gir trygghet"

Ida.

06/08/2026

❤️ Noen ganger er det fint å se seg litt tilbake.

De siste dagene har jeg sittet og gått gjennom alle episodene av S**t Happens med IBD-IDA. Og for en reise det har vært.

131 episoder.
Utallige timer med opptak.
Hundrevis av historier.
Mennesker som har valgt å være åpne om det aller vanskeligste.

Jeg har hatt gleden av å møte leger, forskere, sykepleiere, ernæringsfysiologer, psykologer, pasientorganisasjoner, pårørende – og ikke minst mennesker som har delt sine personlige erfaringer med kronisk sykdom. Hver eneste samtale har lært meg noe.

Da jeg startet podcasten hadde jeg ett ønske: Å gjøre det litt mindre ensomt å være kronisk syk. Å skape mer forståelse, mer kunnskap og mer håp.

Nå har jeg begynt å ta kontakt med mange av de fantastiske gjestene igjen. Ikke bare for å si takk, men fordi jeg kjenner at idéene og engasjementet begynner å våkne til liv igjen.

Om det blir et nytt kapittel for S**t Happens med IBD-IDA, vet jeg ikke helt ennå. Men én ting vet jeg:

❤️ Jeg er utrolig takknemlig for alle som har vært en del av denne reisen – både gjester, samarbeidspartnere og ikke minst dere som har lyttet, delt episodene og heiet på meg gjennom årene.

Tusen takk. Dere har betydd mer enn dere aner. 💙

03/08/2026

Et bilde kan være så mye mer enn et bilde.
📷🫶🏽📷🫶🏽📷

For mange er dette kanskje bare en vakker utsikt fra Annecy.

For meg er det et øyeblikk.

Et lite øyeblikk jeg kan reise tilbake til, bare ved å se på bildet.

Jeg kjenner solen som varmet ryggen.

Jeg hører barnelatter, franske stemmer og lyden av vannet som renner gjennom byen.

Jeg kjenner lukten av blomster, varm stein og søt is.

Og plutselig er jeg der igjen.

Det fascinerer meg hvor lite som skal til.

Et eneste bilde kan få kroppen til å huske det hjertet allerede vet.

Vi lever i en tid hvor alt går fort.

Vi haster videre til neste møte, neste oppgave, neste mål.

Men kanskje er det ikke de store opplevelsene vi kommer til å huske best.

Kanskje er det de små øyeblikkene hvor vi faktisk var til stede.

For livet består ikke av år.

Det består av øyeblikk.

Noen fylt av sorg.
Noen av mot.
Noen av latter.
Noen av håp.

Til sammen blir de historien om hvem vi er.

Og kanskje er det nettopp derfor disse øyeblikkene betyr så mye.

Ikke bare fordi de gjør oss lykkelige der og da.

Men fordi de blir til minner vi kan hente frem når livet gjør vondt.

Jeg har lært at ingenting varer evig.

Verken de tunge dagene eller de lette.

Verken sorgen eller gleden.

Og det har kanskje vært en av livets viktigste lærdommer.

For når livet har vært på sitt mørkeste, har det ikke vært de store ordene som har gitt meg håp.

Det har vært minnene.

Bildene.

Øyeblikkene.

Små glimt av et levd liv som har minnet meg på at jeg har kjent varme før.

At jeg har kjent ro.

Latter.

Kjærlighet.

Og at jeg kan kjenne det igjen.

Det har gitt meg styrke til å fortsette.

Derfor tror jeg vi skal ta vare på øyeblikkene.

Ikke fordi de alltid er spektakulære.

Men fordi de en dag kan bli akkurat det håpet vi trenger.

Når jeg ser dette bildet, ser jeg ikke bare Annecy.

Jeg ser et lite bevis på at jeg stoppet opp.

At jeg pustet.

At jeg kjente solen mot huden.

At jeg var til stede.

At jeg levde.

Kanskje er det nettopp det et fotoalbum egentlig er.

Ikke en samling bilder.

Men en samling levde øyeblikk.

Et stille bevis på at vi var her.

At vi lo.

At vi elsket.

At vi håpet.

At vi reiste oss.

At vi levde.

Så i dag har jeg bare lyst til å stille deg ett spørsmål:

Hvis noen en dag blar gjennom albumet ditt – hva håper du bildene forteller om livet du levde? ❤️

Ida