MetaMind - heart and brain connected

Hjem
Norge
Trøgstad
MetaMind - heart and brain connected

Ring Veibeskrivelse Nettsted Kontakt bedriften

Thetahealing, Intuitiv Coaching, Iopt-PsykoTraumeterapi, veiledning og formidling av traumeteori og traume bevissthet (den nyeste forskningen).

Stedet hvor hjertet, hodet og sjel møtes. Sammen skaper vi magi, hvor du kan bli fri. Er du klar?
💖🧠🧬⚛️ Godkjent Thetahealer Mester og Reg. IoPT Traumeterapeut gjennom NTF, hvor jeg jobber med disse to metodene sammen for å hjelpe deg best mulig til og komme i kontakt med traumene dine, løse de opp, og å finne veien tilbake til deg selv igjen. Veien ut er innover i deg selv. Jeg jobber også med tidligere liv/regresjon, manifestering, healing av sykdom og helserelaterte ting. MetaMind-heart and brain connected utrykker på en enkel måte kjernene i konseptet mitt:

En helhetlig tilnærming til mental helse, indre balanse og personlig vekst, som kobler sammen hjertet og hjerne, det ubevisste og det bevisste. Det formidler balansen mellom det vitenskapelige og det spirituelle, det metafysiske, og er for deg som søker en dyptgripende og balansert tilnærming til coaching og terapi, som virkelig ønsker å gå i dybden av deg selv. Jeg er her for å hjelpe deg, støtte deg, veilede deg å gå veien sammen med deg. Du er ikke alene. Sammen skaper vi magi og mirakler✨

Ønsker du intellektuell klarhet og følelsesmessig helbredelse, da har du kommet til rett sted. Jeg hjelper deg til å koble sammen det dype, underbevisste så du kan oppnå emosjonell frigjøring og spirituell helbredelse. Her hos MetaMind-heart and brain connected skaper vi en helhetlig transformasjon. Er du klar til å ta det første steget til et friere liv? Jeg heier på deg. lys og kjærlighet,

Elisabeth Bergsholm 💖

MetaMind-heart and brain connected

21/10/2026

VI KAN IKKE REDDE ANDRE FRA DET DE KOM HIT FOR Å LÆRE. 💜

Noen ganger er det vanskeligste vi kan gjøre, å stå på sidelinjen og la et annet menneske gå sin egen vei.

Når vi bryr oss om noen, ønsker vi gjerne å beskytte dem mot smerte. Vi vil hjelpe, forklare, veilede og kanskje til og med forsøke å forhindre at de gjør de samme feilene som vi selv har gjort.

Vi gjør det av kjærlighet.
Fordi vi ser dem.
Fordi vi ønsker dem godt.

Men noen ganger kan ønsket om å hjelpe også handle om vår egen vanskelighet med å stå i smerten det vekker i oss, når vi ser et annet menneske streve.

Vi ønsker å ta bort smerten deres, fordi vi vet hvor vondt det kan gjøre å stå midt i den.

Men det er forskjell på å støtte et menneske og å forsøke å redde det.

Vi kan holde rom for andre uten å ta ansvar for deres prosess. Vi kan lytte uten å måtte finne løsninger. Vi kan vise kjærlighet uten å overta ansvaret for valgene deres.

For hvert menneske har sin egen vei å gå. Sin egen bevissthet å utvikle. Sine egne mønstre å oppdage og sine egne sannheter å komme i kontakt med.

Noe kan vi forstå gjennom andres erfaringer. Andre ting må vi erfare selv før vi virkelig kan forstå hva de betyr for oss.

✨ Vi er ikke her for å leve hverandres liv. Vi er her for å møte vårt eget.

💜 HVORDAN JEG JOBBER I METAMIND 🧬

Som thetahealer og terapeut holder jeg et rom for andre. Jeg er en kanal, og jeg kan aldri fjerne en persons smerte dersom personen ikke selv ønsker det.

Jeg må alltid be om tillatelse. Jeg må også spørre personen hva smerten tjener dem, og hva de skal lære av den.

Dette er en viktig del av ThetaHealing. Vi arbeider med å identifisere og endre personens trosprogrammer, samtidig som det sendes healing.

Når vi finner frem til hva smerten tjener, og hva personen skal lære av den, kan smerten slippe taket. Dette åpner for endring på et dypere plan.

Det er også en grunn til at de som kommer til behandling hos meg, må ønske det helt selv og ta kontakt på eget initiativ. Jeg skal aldri presse frem en prosess eller påvirke klienten i en bestemt retning.

Klientens autonomi er det viktigste.

Det er deres liv, deres prosess og deres valg. Min oppgave er å holde rommet, stille spørsmål og være en kanal for healing – ikke å bestemme hva et annet menneske trenger, eller forsøke å redde noen fra deres egen reise.

For meg handler healing ikke om å redde noen. Det handler om å støtte et menneske i å komme nærmere seg selv, sin egen bevissthet og sin egen indre kraft.

Jeg kan være der sammen med deg, men jeg kan ikke gå veien for deg. Jeg kan støtte deg i å oppdage det som ligger bak smerten, men jeg kan ikke gjøre din indre prosess til min.

💜 Å hjelpe er ikke alltid å gripe inn. Noen ganger er det å være til stede uten å ta over.

Det betyr ikke at vi skal være likegyldige eller la være å hjelpe når noen trenger oss. Det betyr at vi må lære å kjenne forskjellen mellom å være der for noen og å bære livet deres på våre egne skuldre.

Kanskje er det også her vår egen healing begynner.

Når vi slipper behovet for å kontrollere andres vei, kan vi vende oppmerksomheten innover. Mot våre egne mønstre, våre egne sår og det som gjør det vanskelig å gi slipp.

Hvorfor er det så vanskelig å se noen vi er glad i, ta valg vi ikke forstår?

Hva vekkes i oss når vi ikke kan hjelpe?

Og hvem er vi når vi ikke lenger trenger å være den som redder alle andre?

Hvert menneske har sitt eget Høyere Selv, som stille veileder det på veien. Vi kan dele vår innsikt og erfaring, men vi kan ikke bestemme hva andre skal forstå, når de skal forstå det, eller hvordan deres spirituelle reise skal utfolde seg.

La oss møte dem vi er glad i, med medfølelse. La oss tilby støtte uten å ta over, og kjærlighet uten å kreve at andre skal gå den veien vi selv mener er riktig.

Vi kan dele lyset vårt, men vi kan ikke tvinge noen til å se.

Vi kan vise en vei, men vi kan ikke gå den for dem.

Og vi kan elske et annet menneske dypt, uten å gjøre deres reise til vårt ansvar.

💜 Veien ut, er innover i deg selv. 💫

La oss ikke glemme oss selv i forsøket på å hjelpe andre med å finne veien hjem til seg selv.

Noen ganger er det nettopp når vi slutter å forsøke å redde alle andre, at vi endelig begynner å møte oss selv.

Og kanskje er det da vi også blir et klarere lys for andre – ikke fordi vi forsøker å forandre dem, men fordi vi selv våger å være den vi er.

✨✨✨

💜 Ønsker du støtte på din egen vei?

I MetaMind tilbyr jeg ThetaHealing og IoPT traumeterapi, med rom for å utforske det som ligger bak mønstre, smerte og indre konflikter – i ditt eget tempo og med respekt for din egen prosess.

Du er velkommen til å ta kontakt dersom du ønsker å vite mer om hvordan jeg jobber.

MetaMind – heart and brain connected 💖🧠🧬

12/10/2026

Indre barn malekurs 🎨👩🏼‍🎨🫟

På lørdag var jeg på indre barn malekurs i Moss på Jeløya ❤️

Jeg er fortsatt i landingsprossess.

Å male med sitt indre barn kan være både vondt og godt på én og samme tid.

Det vekker noe sterkt i oss. Noe som ligger langt tilbake i tid, helt fra vi var små.

Hva fikk du ikke som liten?

Hva ble du ikke møtt på?

Var det noen der for deg som kunne møte deg i følelsene dine?

Fikk du lov til å være deg selv?

Hos meg vekket dette mye sorg. En dyp sorg som går langt tilbake i tid. 💔

Det startet med deling i gruppe og savnet etter mamma kom fort, et savn som fortsatt lever i meg den dag i dag.

En mamma som har gitt opp, og som har valgt flaska i stedet for meg. Hun har aldri vist meg hvordan hun skal være mamma, eller vist at hun ønsker å være det. I stedet har hun valgt meg bort.

Hun har også valgt bort sin egen mamma, og jeg har valgt bort min.

Jeg gråter for mitt indre barn, men også for barnet i mamma og barnet i hennes mor. Og for barnet i min far. De har alle hatt traumatiske barndommer, og mye av dette har blitt ført videre til meg. ❤️‍🩹

Traumer kan gå igjen gjennom generasjoner, helt til noen er klare for å møte det som har vært, og begynne å bearbeide det.

Det er et tungt arbeid når jeg kjenner at jeg drar lasset for så mange. Samtidig vet jeg at når vi heler noe i oss selv, kan det også få betydning for det som har gått i arv gjennom generasjonene.

✨

Da jeg møtte det lille barnet i meg, uberørt av alt som senere skulle komme, så jeg bare latter og glede.

Et kreativt barn som lekte i sanden ved vannkanten. Helt i sin egen boble, i sin egen essens.

Før alt hadde satt seg.
Før livet hadde satt sine spor.

Da var jeg fri.
Fri til å være meg.

🐎🌅

Dette var også det jeg møtte i meditasjonen vi skulle gjøre før vi begynte å male. Vi skulle møte kraftdyret vårt og få med oss en gave.

Kraftdyret som kom til meg, var hesten. En stor hest.

Barnet satte seg på ryggen dens, helt uten frykt. Den eldre versjonen av meg, rundt 15–16 år, gikk ved siden av.

Sammen beveget vi oss innover i solnedgangen. 🌅

Gaven som kom til meg på stranden, var en diamant. 💎

Ordene som fulgte med, var:

Latter og glede.

Mitt indre barn ler så godt. ❤️

For meg representerer diamanten mitt indre lys og min egen kraft. Den delen av meg som alltid har vært der, også gjennom alt det vonde jeg har opplevd. Kanskje har lyset noen ganger blitt overskygget av sorg, savn og gamle sår, men det har aldri sluttet å eksistere.

Diamanten minner meg om at kraften min bor i meg. At jeg ikke trenger å bli noen andre, men kan finne tilbake til den jeg alltid har vært innerst inne. 💎

Da vi skulle begynne å male, visste jeg at jeg ville ha med masse farger. Farger som gjør meg glad, som gult og oransje. 💛🧡

Jeg malte hesten som løper oppover bakken i full fres. En villhest.

En hest ingen kan temme eller styre.

Litt sånn jeg selv kan føle meg.

For meg symboliserer villhesten frihet, styrke og mot. 🐎

Diamanten malte jeg med glitter, noe som ga maleriet det lille ekstra glimtet. ✨

Kanskje er det nettopp dette jeg skal minne meg selv på: At jeg kan romme både sorgen og gleden, både sårbarheten og styrken. At jeg kan møte det som har vært, uten å miste forbindelsen til lyset og kraften i meg.

Jeg er mer enn det jeg har opplevd. Jeg er også kraften, livsgleden og lyset som bor i meg.

Og det lyset og kraften skal få skinne. 💎💜✨

Livet kan være magisk hvis vi bare tillater det. 💫

🎨

På det første maleriet skulle vi male så stygt vi bare kunne, sammen med barnet vårt.

Jeg ble vist svart og masse streker frem og tilbake.

Jeg senket skuldrene i det øyeblikket hun sa det. Jeg kjente en lettelse.

Det var befriende å slippe å perfeksjonere noe som helst. Jeg skulle ikke male pent. Jeg skulle bare male.

Samtidig dukket tanken opp:

Hvordan maler man egentlig stygt? 😅

Jeg har vokst opp i et hjem der perfeksjonisme har blitt belønnet. Ting skulle være fint og flott, og det å være flink var viktig.

Jeg kjenner igjen flink-pike-mønsteret i meg selv.

Dette var særlig knyttet til pappa, som selv alltid har blitt belønnet for hvor flink og dyktig han var i alt han foretok seg. Han ble kalt «Pettersmart».

Det å skulle prestere, gjøre ting riktig og være flink kan sette dype spor i oss.

Tenk så befriende det er å få lov til å slippe kontrollen, gi slipp på forventningene og bare leke. Å gjøre noe uten at det skal være pent, riktig eller perfekt.

Bare fordi det er gøy. ❤️

💜

Gruppen av mennesker og damer som var der sammen med meg, var fantastisk.

Jeg opplevde at vi støttet og heiet på hverandre. Vi delte åpent, sårbart og ærlig om livene våre og om hvem vi er.

Det var noe fint ved å få være i et rom der vi kunne senke maskene og la mer av oss selv komme frem.

Jeg gikk inn i en barnedel, rundt tre år gammel, nesten umiddelbart da jeg kom inn i rommet.

Derfor var det vanskelig å presentere meg selv, si hva jeg heter, hvor gammel jeg er, og hvor jeg bor. Ikke minst hva jeg jobber med.

For når jeg går inn i denne tilstanden, glemmer jeg på en måte litt hvem jeg er i den ytre verden.

Når jeg åpner meg for det spirituelle og det ubevisste, og bare lar meg flyte med, oppleves det som om tid, sted og rom ikke lenger har noen betydning. Titler og roller blir også uviktige.

Jeg har en rolle som traumeterapeut og Thetahealer, men det er ikke hele meg. Det er ikke den jeg er innerst inne.

Bak alle rollene finnes det noe mer. Noe som ikke trenger en tittel eller en forklaring.

Bare væren. ✨

💔

Det vondeste var å komme hjem til meg selv etterpå, uten gruppen rundt meg.

Å sitte igjen alene med mine egne følelser og alt som hadde blitt vekket.

Det kan være tungt og vanskelig.

Prosessen jobber fortsatt i meg, og det har blitt mange tårer.

Alt i alt har det likevel vært en forløsende og fin prosess. En påminnelse om at det kan ligge både sorg, savn, glede og livskraft i møtet med det indre barnet vårt.

Kanskje handler det ikke bare om å møte det sårede barnet, men også om å finne tilbake til det barnet som fortsatt finnes der inne. Det som ler, leker, skaper og kjenner på frihet.

Det barnet som fortsatt bærer sin egen essens. 💎

❤️ Tusen takk til Kari Mette og Mai Camilla, som holdt kurset og skapte et rom der det indre barnet kunne få komme til uttrykk.

I dag sjekket jeg inn med det indre barnet mitt igjen.

Hva trengte hun?

Hun ville ut i skogen. Være sammen med solen og lytte til fuglene.

Naturen er hennes bestevenn. 👧🏽☀️🍁🍃🐦‍⬛

Og kanskje er det nettopp der hun finner tilbake til seg selv.

I stillheten.
I naturen.
I friheten til å bare være.

For veien ut, er innover i meg selv. 💖🙏🏼

10/10/2026

💜 Verdensdagen for psykisk helse – 10. oktober 💜

Årets tema er tillit.

Men hva betyr egentlig tillit?

For noen er tillit noe som kommer ganske naturlig.
For andre kan tillit være noe av det vanskeligste som finnes.

Når vi har opplevd svik, avvisning, utrygghet eller traumer, kan kroppen lære at verden ikke er et trygt sted.

At vi må være på vakt.
Passe på.
Kjenne etter hva andre trenger.
Tilpasse oss.
Kontrollere.
Eller trekke oss unna før noen rekker å såre oss.

Da kan det være vanskelig å stole på andre.

Men kanskje det aller vanskeligste kan være å stole på seg selv.

Stole på at det jeg kjenner, faktisk betyr noe.
At grensene mine er lov å ha.
At et nei er et nei.
At jeg kan gå når noe ikke føles godt.
At jeg kan bli når noe føles trygt.
At jeg ikke trenger å svikte meg selv for å få kjærlighet, tilhørighet eller bekreftelse.

Traumer kan påvirke hvordan vi ser på oss selv, andre mennesker og verden rundt oss.

Og noen ganger kan det vi kaller «overreaksjoner», kontroll, uro, tilbaketrekning eller vansker i relasjoner være strategier som en gang hjalp oss med å håndtere noe som var for vanskelig å stå alene i.

Det betyr ikke at det er noe galt med oss.

Det betyr kanskje at noe i oss fortsatt forsøker å beskytte oss.

Derfor tenker jeg at tillit også handler om trygghet.

Om å bli møtt uten å bli dømt.
Om å kunne være sårbar uten å bli utnyttet.
Om å kunne sette grenser uten å bli straffet for det.
Om å få være et helt menneske – også når livet er vanskelig.

Og kanskje begynner den dypeste formen for tillit et annet sted:

Innover.

Når vi gradvis tør å møte våre egne følelser, behov, grenser og sår – uten å flykte fra dem eller gjøre dem feil.

Da kan vi kanskje begynne å bygge opp igjen tilliten til den viktigste personen i livet vårt:

oss selv. 💜

Psykisk helse handler ikke om å alltid ha det bra.

Det handler også om å kunne møte det som er vondt, med omsorg.

Å ha noen som tåler historien din.
Noen som lytter.
Noen som blir.
Og etter hvert – kanskje – å kunne bli værende hos seg selv også.

På denne Verdensdagen for psykisk helse ønsker jeg å løfte frem nettopp dette:

Tillit kan ikke alltid kreves.
Den må få lov til å bygges.
Litt etter litt.
Gjennom trygghet, respekt, ærlighet og relasjoner hvor vi får være oss selv.

Kanskje er det å lære seg å lytte til det som skjer på innsiden.

Veien ut, er innover i deg selv. 💜

09/10/2026

Noen refleksjoner etter mitt forrige innlegg 💜

Da jeg skrev mitt forrige innlegg, var det ikke med et ønske om å heve meg selv over andre eller å fremstå som om jeg vet bedre enn noen.

Intensjonen min var å sette ord på hva som kan skje når vi går inn i ulike roller i møte med hverandre, og hvordan dette kan påvirke relasjonene våre.

I traumeforståelsen snakker vi blant annet om hvordan vi kan identifisere oss med ulike roller. Vi er ikke nødvendigvis rollen vi går inn i, men vi kan ta den på oss – noen ganger helt ubevisst.

Det kan være lett å gå inn i roller vi kjenner oss trygge i, som en måte å beskytte oss selv på, i stedet for å møte hverandre som medmennesker.

Som terapeut lærer man om betydningen av roller, grenser og relasjoner. Likevel betyr ikke det at vi alltid klarer å være bevisste på dette i våre egne liv. Vi er også mennesker, med våre egne erfaringer, sårbarheter og mønstre. Vi kan også trå feil og glemme å bare være et medmenneske.

Jeg har selv blitt ekstra bevisst på dette i det siste. Både på hvordan jeg møter andre, hvordan jeg selv går inn i ulike roller, og hvordan jeg opplever å bli møtt – ikke minst i terapeutiske miljøer.

Det er så fort gjort. Og dette gjelder også meg.

Jeg ønsker ikke å henge ut noen eller få noen til å føle seg mindre verdt. Samtidig forstår jeg at et innlegg kan oppleves annerledes for andre enn det som var intensjonen min. Vi leser og tolker ut fra våre egne erfaringer, og selv når vi ønsker å formidle noe godt, kan ordene våre treffe på måter vi ikke hadde sett for oss.

Hvis noen har opplevd innlegget mitt som nedlatende eller som et forsøk på å sette meg selv over andre, er det ikke det jeg ønsket å formidle. Jeg er også åpen for å reflektere over hvordan jeg uttrykker meg, og hvordan ordene mine kan oppfattes.

For meg handler dette først og fremst om å skape større bevissthet rundt traumer, traumeforståelse og hvordan vi møter hverandre som mennesker.

Klarer vi å møte hverandre med likeverd, også når vi har ulik kompetanse, ulike erfaringer og ulike ståsteder?

Klarer vi å være nysgjerrige på hverandre uten å måtte analysere, tolke eller definere den andre?

Og klarer vi å møte hverandre med ydmykhet, samtidig som vi står trygt i oss selv?

Jeg tror også at situasjoner som vekker sterke følelser i oss, kan gi anledning til refleksjon. Ikke nødvendigvis fordi noen har gjort noe galt, men fordi det kan være verdifullt å undersøke hva som blir berørt i oss – og hva vi selv kan lære av det.

Det gjelder meg like mye som alle andre.

Det er ikke alltid enkelt å få kritikk eller oppleve at andre oppfatter ordene våre annerledes enn vi hadde tenkt. Jeg synes heller ikke det er godt å kjenne seg igjen i noe som oppleves som en indirekte kritikk.

Men når vi velger å dele tanker og erfaringer offentlig, må vi også være åpne for at andre kan være uenige med oss. Tilbakemeldinger kan være en mulighet til å lære, utvikle oss og bli mer bevisste – selv om det noen ganger gjør litt vondt.

Jeg er ikke ferdig utlært. Jeg er også et menneske i utvikling, og jeg ønsker å fortsette å lære – både om meg selv og i møte med andre.

For meg handler ikke dette om å ha rett eller å være bedre enn noen andre. Det handler om å bli litt mer bevisst på hvordan vi møter hverandre, og hvordan vi kan gjøre det med større respekt, ydmykhet og likeverd. 💜

En fin fredag til deg💫

Elisabeth

08/10/2026

Når roller byttes og blir uklare – og går fra venninne og kollega til terapeut og klient – hva skjer da?

Dette er et tema jeg synes er både interessant og viktig – og som jeg kjenner at jeg trenger å dele, fordi jeg selv har erfart hvor vanskelig det kan bli når grensene mellom vennskap, kollegarelasjon, terapi og klient begynner å flyte sammen.

Jeg har ennå ikke opplevd at det har fungert særlig godt.

Gjennom traumestudier har jeg lært hvor viktig det er å være bevisst på å ikke blande private relasjoner og terapeutiske roller.

Hvorfor?

Fordi vi kan vikle oss inn i hverandre.

Plutselig kan det bli vanskelig å skille mellom:

Hvem er jeg?
Hvem er du?

Og hvilken rolle har vi overfor hverandre nå?

Er vi venninner?

Er vi kolleger?

Eller er den ene plutselig terapeut, mens den andre blir klient?

Det kan bli spesielt komplisert når man først møtes som kolleger, så blir venner, og etter hvert begynner å bytte og gjøre terapeutisk arbeid med hverandre.

Da har vi plutselig blandet flere roller:

Kollega.
Venninne/venn.
Terapeut.
Klient.

Og da kan det oppstå en innvikling som jeg tror mange kanskje ikke er bevisste på.

For hva skjer når den personen som kjenner deg privat, også begynner å møte deg terapeutisk?

Det som skulle være et vennskap mellom to likeverdige mennesker, kan gradvis bli et slags terapirom.

Og plutselig blir venninnerollen visket litt ut, fordi den ene begynner å møte den andre først og fremst som en terapeut.

Kanskje uten at den andre faktisk har bedt om det.

Det kan også oppstå en følelse av at den ene ser mer, forstår mer eller har kommet lenger enn den andre. Eller kanskje også at den ene føler seg brukt av den andre.

Og da kan det oppstå en konkurranse.

Hvem ser mest?

Hvem forstår mest?

Hvem har mest traumeforståelse?

Hvem har «jobbet mest med seg selv»?

Hvem gir mest?

Det er ikke lenger likeverdig.

Jeg har selv opplevd flere ganger hvordan en relasjon kan endre seg når terapeutrollen blir tatt med inn i vennskapet eller kollegarelasjonen.

Noen ganger skjer det nesten umerkelig.

En samtale som egentlig er privat, blir plutselig terapeutisk.

Noe jeg har fortalt i tillit, blir tolket.

Jeg kan plutselig kjenne meg analysert, og ikke møtt.

Plutselig blir den andre trigget og klarer ikke å være nøytral lenger.

Og kanskje det vanskeligste av alt:

Jeg kan kjenne meg underlagt den andre.

Som om den andre vet mer om meg enn jeg selv gjør.

Og når den terapeutiske kompetansen brukes i en privat relasjon, kan det skape en maktforskjell.

Vi er alikevel ikke bedre enn hverandre tross alder el metoder.

Vi har begge gjort ferdig våre studier, og vi stiller ganske likt i det terapeutiske rommet – ikke minst som medmennesker.

Vi kan stå i forskjellige ting, ha ulik kompetanse og bruke forskjellige metoder – uten at det gjør den ene mer verdifull enn den andre.

Det samme gjelder terapi og metode.

IoPT er én metode. Det er ikke den eneste metoden som kan være nyttig.

Jeg kommer heller aldri til å bruke bare én metode i mitt arbeid. Det er en grunn til at jeg kombinerer flere tilnærminger.

For meg handler det om å kunne møte mennesket der det er, samtidig som jeg har med meg traumeperspektivet.

Det er heller ikke slik at alt må utforskes gjennom et selvmøte.

Vi kan utforske ting på flere måter.

Jeg kan også bruke Thetahealing i arbeidet mitt, samtidig som jeg har med meg traumeforståelsen.

For meg er det viktig at arbeid med følelser, minner, overbevisninger og traumer gjøres med respekt, trygghet og traumeforståelse.

Når det er sagt, har jeg også møtt Thetahealere som ikke har hatt tilstrekkelig traumeforståelse, og hvor arbeidet derfor kan oppleves overveldende eller retraumatiserende.

Derfor er traumeforståelse så utrolig viktig for meg.

Det finnes ikke bare én metode som jobber med årsak, og det finnes flere veier til Rom.

Noen ganger skal vi rett og slett en annen vei – og alt handler om hvor klienten er, hva hen er klar for, og hvor vi skal starte.

Det viktigste er hvordan vi møter mennesket.

Med respekt.
Med ydmykhet.
Med trygghet.
Med traumeforståelse.
Og med tydelige grenser.

Når vi arbeider med følelser, minner, overbevisninger og traumer, må vi forstå hvor dypt dette kan gå.

Det handler ikke bare om metoden. Det handler også om mennesket som holder rommet.

Og jeg vil også være ærlig på at dette ikke bare handler om hva andre har gjort overfor meg.

Jeg har også selv gått inn i terapeutrollen i et vennskap.

Jeg satt på café med en venninne, og opplevde at hun ikke slapp meg ordentlig inn. Jeg kjente på avstanden mellom oss, og i stedet for å bare være i det som var vanskelig mellom oss, gikk jeg inn i den rollen jeg kjenner meg tryggest i:

Terapeutrollen.

Jeg begynte å spørre, utforske og forsøke å forstå.

I etterkant kjente jeg meg helt tappet for energi.

Og det fikk meg til å stoppe opp.

For kanskje var ikke det jeg egentlig trengte å gjøre, å være terapeut.

Kanskje jeg bare skulle vært Elisabeth – venninnen.

Vært i det som var vanskelig.

Tålt at hun ikke slapp meg inn.

Tålt min egen sårbarhet.

Og latt henne ha sitt, uten å forsøke å «arbeide» med det.

Dette lærte meg noe viktig:

Når vi blir utrygge i en relasjon, kan vi lett søke oss tilbake til en rolle vi mestrer.

For meg er terapeutrollen en rolle jeg kjenner godt. Der vet jeg hva jeg skal gjøre. Jeg kan stille spørsmål, se mønstre, holde rom og forsøke å forstå.

Men i et vennskap er det ikke nødvendigvis det som trengs.

Noen ganger trenger jeg ikke å forstå.

Jeg trenger bare å være.

Og så er det én ting til jeg synes er viktig å belyse:

Taushetsplikten

Hva skjer når en venninne anbefaler en annen venninne å gå til henne som terapeut eller healer?

At terapeuten kjenner venninnen som anbefalte henne, opphever ikke taushetsplikten.

Taushetsplikten følger klientrelasjonen.

Det som blir sagt og delt i terapi eller behandling, skal ikke tas med tilbake til venninnen som kjenner terapeuten privat.

Venninnen som er terapeut kan ikke fortelle hva klienten har sagt i terapitimen, bare fordi de er venninner.

Og hun kan heller ikke bruke det hun har fått vite gjennom terapien i den private relasjonen.

For utøvere av alternativ behandling som ikke er helsepersonell, følger også taushetsplikten av lov om alternativ behandling.

Det betyr at tilliten som skapes i behandlingsrommet, må respekteres også når terapeuten kjenner mennesker i klientens private nettverk.

Det som skjer i terapirommet, tilhører klienten.

Ikke venninnen.

Ikke kollegaen.

Ikke det private fellesskapet.

Klienten.

Og nettopp derfor tenker jeg at vi skal være forsiktige med å blande rollene våre.

For jeg er ikke i terapi når jeg sitter på café med en venninne eller kollega og deler noe privat i fortrolighet.

Da ønsker jeg å bli møtt som Elisabeth.

Som menneske.

Som venninne/venn.

Som kollega.

Ikke som et prosjekt som skal analyseres.

Ikke som en klient.

Og ikke som noen det skal brukes terapeutisk kunnskap mot, eller som trenger å «fikses».

Jeg har lært mye av dette.

Ikke bland vennskap og terapi – det kan ødelegge eller endre relasjonen.

Vær forsiktig med å utveksle terapi med kollegaen din – øving og faglig trening er selvfølgelig noe annet.

Ha tydelige grenser mellom rollene.

Ikke bruk det du vet om et menneskes sårbarhet til å definere dem i det private.

Og hvis du trenger terapi, kan det være godt å ha en terapeut som ikke samtidig er venninnen eller kollegaen din – en som kan møte deg fra en mer nøytral posisjon, som kun er din terapeut.

For noen ganger trenger venninnen din ikke en terapeut.

Hun trenger en venninne/venn.

Og noen ganger trenger kollegaen din ikke å bli analysert.

Hun trenger bare å bli møtt som et likeverdig menneske.

Ikke terapeut.

Ikke klient.

Ikke konkurrent.

Bare to mennesker som møtes.

Likeverdige. 💜

MetaMind – heart and brain connected

08/10/2026

Mitt stille sted

I skogen, ved vannet.
Her kan jeg sitte i timesvis.

Lytte.
Og gå innover i meg selv.

Her kan jeg sitte og meditere,
finne dype innsikter
i mitt stille sinn.

Det er bare meg og fuglene,
og kanskje et lite vak
fra en fisk i vannet.

Plutselig kommer endene flygende.
De reiser mot varmere strøk.

Det er denne tiden av året.
Tiden for å dra.
Tiden for å vende hjem.

Så blir det stille igjen.

Bare meg
og den kalde luften.

Og stillheten.

Den gir meg en indre ro
som er sjelden.

En ro
jeg ikke finner
noe annet sted.

🖤

30/09/2026

Høsten er her 🍁

Når høsten kommer,
faller noe vekk.

Den viser oss en ny tid.
En tid for å gå innover i oss selv.

Det kan være en magisk tid.
En stille tid.

Forkledd i alle høstens farger.

Varme farger som brenner.
Brenner opp noe som har vært.

Som ild som fortærer
det tørre gresset,
til det bare er aske igjen.

Men fra asken
kan noe nytt vokse frem.

Fra jord er du kommet,
til jord skal du bli.

For meg handler det også om gjenfødelse.
Om å slippe det som er ferdig,
slik at det kan bli plass
til nytt liv.

Kanskje er det nettopp det høsten minner oss om:

At det å gi slipp
ikke nødvendigvis betyr en slutt.

Noen ganger
er det begynnelsen på noe nytt.

En riktig god høst til deg. 🍂

💜

15/09/2026

For noen dager siden gikk jeg inn for å lese en mail og opplevde følgende:

Mailen var en invitasjon til å bli med på noe jeg allerede hadde takket nei til.
Jeg hadde allerede satt en grense om at dette ikke passet for meg nå.

Jeg trengte en pause.

Allikevel fikk jeg invitasjonen.
En invitasjon til noe som ikke skulle skje før neste år.

Jeg følte meg kvalt.

Måtte ut for å puste.

Kjente på klumpen i magen.

Når jeg ikke føler meg respektert for valget mitt og det jeg har valgt, kjenner jeg det i kroppen. Klumpen i magen kommer.

Ting går for fort.
Jeg føler meg ikke klar.

Samtidig vil jeg ikke føle meg utenfor.

Det er todelt.
Ambivalent.

Vil – vil ikke.

Jeg har valgt meg ut av noe fordi jeg trenger en pause. Da kan det kjennes som mas når noen andre likevel skal ha meg med på noe jeg allerede har kjent at jeg ikke ønsker – eller ikke er klar for – akkurat nå.

Og det er nettopp det som kan være så vanskelig.

For jeg kan samtidig kjenne omsorg fra personen.

Men noen ganger kan omsorg oppleves kvelende dersom den ikke gir rom for autonomi.

Når omsorg blir til et behov om å få meg med, selv når jeg har sagt nei, kan det føles som om mitt eget valg ikke helt får stå.

Jeg ønsker ikke mindre omsorg.

Jeg ønsker omsorg som også tåler et nei. 💜

Når jeg gikk ut for å trekke frisk luft, skjedde det noe spennende.

Jeg satte meg ned i døråpningen.

Det regnet. ☔️

Jeg tittet ned på en persillebusk jeg har stående der, og plutselig fikk jeg øye på en marihøne. 🐞

Jeg smilte for meg selv.

Enda et dyr/insekt som kommer til meg.

Det har vært mange av dem i det siste.

Alt fra reven utenfor soveromsvinduet mitt, en hvit ugle som fløy opp i et grantre utenfor her, for så å fly ned på jordet for å fange en mus – og tilbake igjen.

En kjempestor nattsvermer midt på lyse dagen som satt på husveggen min.

Øyenstikkeren som satte seg på foten min.

En hare som løp noen meter rett forbi meg på jordet.

Tre rådyr.

Og nå marihønen.

Og som vanlig fikk jeg lyst til å teste og se om jeg kunne få et budskap fra den.

Det som kom var:

«Maria, Maria.
Ta dine vinger å fly.
Jeg er her med deg.
Du er trygg.»

Jeg slo det opp, som jeg pleier.

Hva kan marihønen symbolisere?

Jeg hadde mine anelser.

Hvis vi ser på marihønen symbolsk og spirituelt, forbindes den ofte med:

🌸 Lykke og gode ting på vei – marihønen har i mange tradisjoner vært et tegn på hell og beskyttelse.

💗 Kjærlighet og relasjoner – den kan symbolisere kjærlighet, tillit og at hjertet får komme mer til uttrykk.

🌱 Vekst og transformasjon – marihønen går gjennom en stor forvandling før den blir det vakre lille insektet vi kjenner. Derfor kan den symbolisere at noe i deg eller livet ditt er i ferd med å endres.

🪽 Beskyttelse og trygghet – den kan oppleves som et lite symbol på å være beskyttet mens man går gjennom en overgang.

🌿 Og at den satt på persillen ga meg enda en interessant dimensjon. Persille forbindes blant annet med renselse, fornyelse, livskraft og beskyttelse.

Som kan tolkes som:

«Du er i en periode med fornyelse.
Ta vare på deg selv.
Stol på prosessen.
Og la det som skal vokse, få vokse i ditt eget tempo.» 💜🌱🐞

Og kanskje var det akkurat dette jeg trengte å høre i det øyeblikket.

Jeg hadde nettopp kjent meg kvalt.

Jeg gikk ut for å få luft.

Det regnet.

Og der satt den.

En liten marihøne på persillen.

«Ta dine vinger å fly.
Jeg er her med deg.
Du er trygg.»

Kanskje handler det ikke om å fly fra noe.

Kanskje handler det om å våge å fly mot meg selv.

Mot det jeg kjenner.
Mot det jeg trenger.
Mot mine egne grenser.
Mot min egen autonomi.

Og kanskje er det nettopp det å kunne si:

«Nei. Ikke nå.»

som også er en måte å velge seg selv på.

Jeg trenger ikke skynde meg fordi noen andre er klare.

Jeg trenger ikke delta for å høre til.

Jeg trenger ikke overstyre kroppen min for å ivareta andres behov.

Jeg kan ta pause.

Jeg kan puste.

Jeg kan stå i ambivalensen.

Jeg kan både ønske nærhet og samtidig trenge avstand.

Og jeg kan la det som skal vokse i meg, få vokse i mitt tempo. 🌱💜

Kanskje det er det marihønen minnet meg på.

Du er trygg.
Du har lov til å sette grenser.
Du har lov til å ta plass.
Og du har vinger.

🐞

💜 Hva med deg?

Har du hatt noen fine eller spesielle møter med dyr i det siste – dyr som gjentagende dukker opp - kanskje et møte som ga deg en følelse, en tanke eller en innsikt du ikke helt klarer å forklare? 🐞🦉🦊🪽

Del gjerne historien din i kommentarfeltet. 🥰

Så kan vi sammen skape en liten samling av fine, morsomme, magiske og meningsfulle møter med dyr – og se hvilke historier og budskap som dukker opp. ✨

Gleder meg til å høre din historie❤️

Jeg har i hvert fall blitt ekstra oppmerksom på disse små møtene i det siste.

Kanskje har naturen mer å fortelle oss enn vi vet, når vi bare stopper opp og lytter. 🌿💜🐾

Adresse

Slituveien 148
Trøgstad
1859

Telefon

+4792803047

Nettsted

http://MetaMind.no/

Varslinger

Bli den første som får vite det: Vi sender deg en e-post når MetaMind - heart and brain connected legger ut nyheter og kampanjer. E-postadressen din brukes ikke til noe annet formål, og du kan melde deg av når som helst.